HANDLER OM: Filmens utgangspunkt er Khaled Husseinis bestselgerroman om livet til den afghansk-fødte Amir. Med Afghanistans turbulente og tragiske skjebne som fundament, fortelles en historie som både belyser de dramatiske politiske fakta og en høyst personlig følelsesladet historie. Barndom, sjalusi og klasseskiller får konsekvenser i årtier for historiens hovedperson Amir.
DOM: Noen ganger er en historie så sterk i seg selv, at filmatiske svakheter tilgis. Dette er tilfellet med Marc Fosters versjon av «Drageløperen». Den litterære kraft fra boken er ikke overført med all sin tyngde, men den underliggende tone av drama, vemod og medfølelse er gripende.
«Dette landet er ikke vennlig mot inntrengere» sier Amirs far når han og sønnen må flykte fra Kabul da russerne stormer inn i landet i 1979.
Bakteppe
Det politiske bakteppe er vesentlig for historien. Det er de skiftende politiske omstendigheter som gjør at en liberal rikmann og hans sønn må flykte for å søke lykken på enkel basis i USA. Og det er politiske omstendigheter som gjør at den voksne Amir tvinges tilbake til et Kabul tyrannisert av Taliban rundt tusenårsskiftet.
Men historien handler først og fremst om overgrep og ugjerning. Begått av barn som ikke umiddelbart ser konsekvensene av egen handling, men som må leve med en gnagende samvittighet som vokser seg tårnhøy. Det handler om dypt vennskap og klasseskiller, om total hengivenhet; egenskaper som er heltemodige, men som også kan være smertefulle.
Det meste av Fosters film bærer historien med varme og følsomhet, uten å gli inn i det søtladne. Det skjærer i et morshjerte å se konflikten mellom den unge Amir og Hassan tårne seg opp. Khalid Abdala har en neddempet troverdighet som den voksne Amir; mannen som forløser sin samvittighet ved å redde barndomsvennens sønn.