HANDLER OM: 20 år etter, og en meget desillusjonert John Rambo eier en båt og lever av å fange slanger i Thailand. En dag ankommer en gruppe amerikanske misjonærer som vil ha hjelp av Rambo til å frakte medisiner og Bibler inn til lidende i borgerkrigen i nabolandet Burma. Kort tid etter får den nå lite stridslystne Rambo beskjed om at misjonærene ikke har latt høre fra seg, og sannsynligvis er bortført. Hva skal han gjøre med saken? Vi vet eksakt hva han skal gjøre med saken.
DOM: En gang i tiden, nærmere bestemt for drøye 20 år siden, var «Rambo» et symbol på antikommunisme og maskingeværdiplomati, en énmannshær så underbitt og humørløs at amerikanske politikere så seg nødt til å avkrefte at det de benyttet seg av i for eksempel Grenada og Nicaragua var «Rambo-taktikker».
I dag fremstår Rambo-figuren, i Sylvester Stallones fortettede skikkelse, som pur «camp» - en muskuløs molbo, forfengelig som bare en halvglemt eks-superstjerne kan være. Helt mot slutten lar Stallone seg friste til å opphøye karakteren til en slags Kristus-erstatning, åndeløst tilbedt av den kvinnelige misjonæren (den eneste i filmen Rambo synes det er noen vits i å redde. De andre er det ikke så farlig med. Aller minst burmeserne, som nær sagt selvfølgelig portretteres som enten blodtørste, pedofile dyr eller hjelpeløse ofre). Før det har den store triumfen innfunnet seg: Den kristne mannen som ikke tror på vold, har tatt sitt første liv. Alle hjerter gleder seg.
Stallone er ingen ueffen regissør av rene, skjære slaktscener: De mange og lange voldsballetene har en grim tiltrekningskraft ved seg, og er såpas vellagde at de hadde «fortjent» å være del av en bedre historie, dyktigere fortalt. Lemmer flyr i et sjuhelvetes kuleregn, så tett er kjøttføyka at det av og til lander en bit eller to på kameralinsen.
Om du er av typen som evner å le av ting som dette - og mange er - er «Rambo» er en de mest brutale ufrivillige komediene noensinne laget.