«Zack & Wiki: Quest for Barbaros' Treasure» dreier seg om særdeles underholdende problemløsning på høyt nivå, pakket inn i et barnlig og humoristisk sjørøvertema som ser ut til å være myntet på de yngste av oss.
Men la deg for all del ikke lure, spillet byr på utfordringer selv Einstein ville hatt problemer med. Du får sjelden mer enn vage hint om problemene du skal løse. Omsider - etter prøving, feiling, spekulering, latter og av og til en smule flaks - finner du frem til den komplekse, men logiske, fremgangsmåten du må bruke.
Se også:Gameplay-trailer
Se også:Skjermbilder
Gjennom hele spillet styrer du den lille piraten Zack som ramler over den snakkende hodeskallen til den legendariske sjørøveren Barbaros, hvis kroppsdeler har blitt spredd til verdens hjørner. Med håp om skatter og grønne skoger legger derfor Zack ut på leting etter forgylte leggbein og øvrige kroppsdeler.
Disse skattene er gjemt bak feller og gåter som til sammen utgjør logiske problemer som knekkes med vett og kløkt.
Vår helt akkompagneres til en hver tid av sin trofaste følgesvenn Wiki, en gul, helikopterapekatt som glimter til med vittige kommentarer med jevne mellomrom. Et av de sentrale verktøyene du disponerer i spillet er nettopp Wiki som forandrer seg til en ringende bjelle når du rister på håndkontrolleren.
Ringingen får dyr i nærheten til å forvandle seg til essensielle brikker i puslespillet du forsøker å løse. Slik kan du forvandle en slange til en gripetang for å få tak i ting som befinner seg utenfor rekkevidde, eller gjøre om et tusenbein til en sag.
Og her kommer vi inn på et viktig punkt som skiller «Zack & Wiki» fra andre «peke og klikke»-spill: skal du for eksempel bruke en sag, holder det ikke å klikke på et objekt på skjermen. Du må holde håndkontrolleren som om den var en sag og deretter sage i luften til krampen tar deg.
Når man utforsker kalde grotter, vulkanske områder, hjemsøkte rom og tropisk jungel for å røske drager i halen, gripe inn i fortryllede malerier eller utløse dominoaktige kjedereaksjoner, kan man ikke annet enn kose seg. Spillet tvinger deg til å tenke både kreativt og annerledes, uten å kreve at man skal finne frem til løsninger som heller mot det alt for absurde.
Problemene har svært få ulogiske løsninger av typen «prøv og feil i en liten evighet til du tilfeldigvis ramler over løsningen akkurat i det du tenker at du ikke gidder mer og skal til å kaste fra deg kontrolleren i gulvet i frustrasjon». Selv om verdenen problemene fremsettes i på ingen måte kan sies å være rotfestet i vikeligheten, holder den seg til naturlover som faller naturlig og er lett å forholde seg til.
Man må riktignok regne med en del repetisjon og forberede seg på å pusle gjennom de samme problemene gang på gang for å få alle brikkene til å falle på plass. Men gjentakelsene er likevel langt fra nok til å drepe den solide underholdningen og den herlige følelsen du får når løsningen plutselig åpenbarer seg foran dine øyne.
Det er nesten som om Wii-maskinen ble laget for dette spillet.