Du ankommer Paradise City til tonene av den fantastiske Guns N' Roses-låten med samme navn, og får den tilsynelatende umulige oppgaven: gjør hva du vil.
Her er det ingen baner, ingen oppstykket enspiller- og flerspillerdel, ingen menyer, ingen lasteskjermer og ingen fastlagte rammer. I steden må du på egen hånd utforske den enorme virtuelle byen og velge fritt blant alle bilgledene den har å by på.
Se også:Skjermbilder
Se også:Trailer
Hvert eneste av de 120 lyskryssene i Paradise City markerer starten på et løp, alle gatene venter på en ny bestetid, det er hauger av reklameplakater du skal kjøre gjennom, hopp du skal oppdage, ferdighetsmedaljer å vinne, kollisjoner å regissere og skjulte bakgater å avdekke.
Er du koblet på Internett, konkurrerer du dessuten både mot vennegjengen og mot resten av verden i både direkte racing og bestetider. «Burnout Paradise» har blitt et slags bilspillenes MMO, en virtuell verden som lokker deg til seg med stadig nye utfordringer.
Det er med andre ord lite igjen av den nå velkjente «Burnout»-formelen rent innpakningsmessig. Selve bilkjøringen er riktignok like actionpreget, kræsjeglad, frenetisk og bråkete som før, men det er definitivt ikke like umiddelbart underholdende som før.
I steden snakker vi om en opplevelse hvor gleden og engasjementet stiger i takt med hvor mye tid du investerer i spillet. Det er først etter 10-12 timer «Burnout Paradise» begynner å bli seriøst morsomt, og veien frem til det punktet er preget av mye frustrasjon og irritasjon.
Først og fremst tar det lang tid å lære seg layouten på byen. Både kartet og retningshintene du får er svært subtile, det er slettes ikke lett å få med seg noe mer enn hva som skjer på veien inntil du har en bedre forståelse av hvor du egentlig er og hvor du skal.
Og det er først når du kommer så langt - når du husker hvor de kule snarveiene er og instinktivt vet hvordan du skal komme deg fra punkt til punkt på kartet - underholdningsverdien kommer på høyde med de tidligere spillene i serien.
Ønsket om å lage en fullstendig åpen og fri bilspillopplevelse har dessuten ført til at Criterion nekter deg å gjøre omstart på løp du har påbegynt. Det er bare seier som teller, og dersom du taper må du først lete etter et verksted for å reparere eventuelle skader, så må du finne et annet løp.
Nå er det absolutt ikke vanskelig å finne nye løp å kaste seg ut i - det være seg ren racing, stuntracing eller «sisten» mot hissige motstandere - men det tar forholdsvis lang tid før din utforsking av byen går fra å være fullstendig forvirrende til å ha mer mål og mening.
Det skal også sies at til tross for at «Burnout Paradise», i likhet med «Test Drive Unlimited», tar denne genren i nye, spennende retninger, klarer det ikke å overbevise meg om at det tilbyr en bedre bilspillopplevelse enn mer tradisjonelle meny- og banebaserte bilspill.
«Burnout Paradise» er et alternativ, ikke en revolusjon, og noe sier meg at det ikke er helt i tråd med Criterions ambisjoner.
Men det er uansett vanskelig å være for streng her. Tålmodige sjeler vil hente tonner av nytelse fra «Burnout Paradise», og jo mer du investerer i opplevelsen, jo lengre levetid får spillet.
Det er i tillegg snakk om et teknisk og grafisk vidunder. Paradise City og alle dens veier, hopp, bakgater og usannsynlige snarveier har en uimotståelig tiltrekningskraft det er umulig å ikke bli blendet av.
Musikken må også nevnes - her er det virkelig mange klassiske godbiter å kose seg med. Alice in Chains, Faith No More, Guns N' Roses, Soundgarden, N.E.R.D. og Depeche Mode er alle blant artistene som har fått mye spilletid på min egen MP3-spiller opp gjennom årene.
Og så er det nå tross alt «Burnout» dette her da, actionbilspillenes konge. Den ekstreme farten, muligheten til å presse motstandere inn i spektakulære kollisjoner, stunthoppingen og den intense kappkjøringen gir «Burnout Paradise» et underholdningsnivå få av konkurrentene kommer i nærheten av.
PS: I salg fra torsdag 24. januar.