HANDLER OM: Rancheren og familiemannen Dan Evans (Bale) er i akutt pengenød. Da den beryktede togrøveren Ben Wade (Crowe) blir tatt til fange, påtar Evans seg oppgaven å frakte ham gjennom farlig terreng og få ham på 15.10-toget til Yuma - og med det til rettergang. Underveis till stasjonen lærer mennene hverandre å kjenne, og et skjebnefellesskap oppstår.
DOM: Westernfilmen som arketyp gjør fremdeles sporadiske «comeback», og slutter forhåpentlig aldri å gjøre det. «3:10» - basert på Elmore Leonards novelle, først filmatisert i 1957 - er sågar en god og ganske gammeldags kåbbåjskrøne, en historie som utmerket vel kunne ha blitt en John Ford-film. En rekke «riktige» knapper trykkes på: Ambivalent moral, skjebnefellesskap mellom etiske motpoler, utbyggingen av jernbanen som (ikke bare et) bilde på omseggripende «sivilisasjon», guttungen med den nervøse skytefingeren, beleiringen i byen, gledespiken med et hjerte av gull, mannen med den blinde overbevisningen, et semi-Ennio Morricone-lydspor, det avsluttende plaff-o-ramaet.
Herlige greier. Dialogen er litt pretensiøs til Leonard å være, dog, og regissør Margold går seg litt bort i forsøket på å gjøre «3:10 To Yuma» til noe mer enn «bare» en god underholdningsfilm.
Filmens første time er simpelthen litt langsom, og Crowe går litt på autopilot. Bale, derimot, beviser at han nå er i stand til å spille så godt som hva eller hvem som helst, og Ben Foster er helt strålende som den kaldøyde psykopaten Charlie Prince. Kvinnene spiller så godt som ingen rolle, men hei - jeg sa jo at denne var gammeldags, hva? Noen stor eller viktig film har «3:10 To Yuma» ikke blitt. Men jeg koste meg.