HANDLER OM: Filmen - den første av to - er basert på den svenske forfatteren Jan Guillou romaner. Det handler om livet til ridderen Arn Magnusson, født i 1150, en urolig og krigsridd tid i et oppsplittet rike. Han vokser opp og får omfattende krigeropplæring i et kloster. Han vender tilbake til hjemmet og får oppleve den store kjærligheten. Men etter å blitt bannlyst av Kirken - og et offer for den pågående maktkampen mellom stridende kongefraksjoner - drar han til Det hellige land som Tempelridder. Der tjener han som Kirkens kriger i mange år. Mens hans store kjærlighet vansmekter og mishandles i et kloster. De unge, elskende slutter aldri å tro på hverandre!
DOM: Filmprosjektet er Skandinavias dyreste gjennom tidene. Det synes. Det er mye valuta for pengene her: Digre slagscener, forseggjorte kostymer, grandios scenografi. Fotograferingen er tildels nydelig, slagscener effektivt formidlet, musikken passelig pompøs. Joda, dette er historiefortelling i det helt store format!
Legg dertil til at hovedrolleinnehaver Joakim Nätterqvist er meget god i sin middelaldreske supermannrolle: Vakker som en gud, passelig from, ytterst elsk-verdig og hundre prosent sikker i all sin krigerske gjøren og laden under tiden i Midt-Østen. Faktisk: Ikke langt unna middelalderens Jason Bourne!
Det som hindrer «Arn - Tempelridderen» fra å bli en virkelig stor filmopplevelse, er at filmen hele tiden forblir en «ytre» opplevelse. Man kommer aldri inn under huden på disse menneskene, får aldri sjansen til å leve seg inn i deres liv og deres virkelige følelser.
Årsakene til dette, er mangfoldige. Alt det enorme arbeidet som er lagt ned i tidsånd og historie og strålende tablåer og middelaldersk miljøskildring, skygger helt klart for menneskeskjebnenes indre liv. Og der det blir klare konflikter mellom følelser og filmeffektive fakta, vinner alltid fakta. Det blir spektakulært og usannsynlig. Hvem kan, for eksempel, tro på at selv krigere - både i Sverige og Midtøsten - til stadighet går, står og faktisk lever i noe så jerntungt som brynjer og annen slepende armering? De ville vært totalt utslitte og ute av stand til å drepe ei flue før frokost.
En god del av dialogen er også klart mer egnet på staut sagaskriving enn pulserende meningsutveksling mennesker imellom.
Kjærlighetshistorien mellom Arn og hans elskede Cecilia fungerer på samme måten. Det er forsøk på dôm a la klassiske og tragiske kjærlighetspar som Heloise & Abelard eller Romeo & Julie eller Bendik & Årolilja, mye mer enn kjærlighet av kjøtt og blod.
Så «Arn - Tempelridderenm» bærer sine umiskjennelige, triviallitterære (eller: kiosklitterære) kvaliteter.
Det er i og for seg ikke noe galt i dèt. Og jeg vil tippe at «Arn - Tempelridderen» både kan og vil få sitt store og takknemlige publikum.
Dessuten må man jo være mer enn begeistret for at skandinavisk film nå virkelig bauter ut på dypt vann med en gigantproduksjon som handler om et svært tema. Både Norge, Sverige og Danmark har vært stuvfullt av minidramaer de seneste årene. Det krever vilje og visjon - og dertil erfaring - å håntere maxi-filmer. «Arn» er mer enn en famlende start; Det er en spektakulær, bredspektret og på mange måter fint appellerende underholdningsfilm. Dog i brynje.