På begynnelsen av dette årtusenet fór «Empire Earth» som en revolusjonerede vind gjennom strategispillenes litt støvete rekker.
I en subgenre dominert av Microsofts «Age of Empires» turte «Empire Earth» å gjøre noe nytt og spennende. Istedetfor å gi oss et lite knippe tidsaldere, et halvt dusin sivilisasjoner og et par dusin enheter, fikk vi servert fjorten tidsaldere, over tjue sivilisasjoner, mengder av enheter og fire gode kampanjer.
«Empire Earth» lekte ikke episk, det var selve definisjonen på episk.
Oppfølgeren «Empire Earth II» dukket opp i 2005 og slo like godt til med enda en tidsalder, forbedret grafikk og hele ni ressurstyper. Antall sivilisasjoner ble riktignok kuttet ned til fjorten og spillet fikk ikke fullt så god kritikk som originalen, men det var et knallsterkt kvalitetsspill som gav oss «Empire Earth»-fans akkurat det vi ville ha.
Uforskammet mye innhold, tur-retur-tur-retur med ketchupflasken og en multiplayer fylt med like mange ulike taktikker som det var onlinespillere.
Foreløpig har jeg ikke sagt et ord om «Empire Earth III». Akkurat dét er ingen tilfeldighet, jeg prøver bare fortvilet å utsette det uungåelige, prøver å ikke tenke på makkverket som kalles «Empire Earth III».
Jeg er så altfor, altfor glad i serien til å dra den ned i gjørmen på denne måten, men som anmelder er det strengt tatt min plikt å formidle akkurat hvorfor Vivendi og Sierra bør tilbakekalle spillet fra butikkhyllene.
La oss derfor først se litt objektivt på hva «Empire Earth III» har å by på: Fem tidsaldere, tre sivilisasjoner, to ressurstyper og én historieløs kampanje.
Hvordan det er mulig å kalle noe slikt «Empire Earth» er for meg uforståelig, det kan utvilsomt lages gode, minimalistiske strategispill, men det er overhode ikke det man forventer fra denne serien.
Dessuten er det ikke engang et brukbart, lettspilt strategispill. Systemkravene er helt på viddene i forhold til den stygge grafikken, stemmeleggingen på enhetene dine er så fæl at jeg grøsser ved tanken og økonomien er fullstendig ulogisk.
Man har delt inn ressurser i gull, som man får fra handelssentere, og råmateriell, som man får fra alt annet. Råmateriell er råmateriell, uavhengig av hva du skal bruke det til. Fisk for eksempel, er visstnok ypperlig til å bygge bombefly.
Verst av alt er allikevel styringen av troppene dine. Tidligere i år kritiserte jeg «Supreme Commander» for å ha dårlig manøvrering, at enhetene til tider beveget seg like sakte som Sinsen-krysset i rushtiden.
Vel, til sammenlikning beveger enhetene i «Empire Earth III» seg som om de forsøker å kjøre en semi-trailer gjennom Kairo sentrum under en snøstorm, i motgående kjørefelt. Manøvreringsevnen deres er så totalt fraværende at du må geleidige små grupper av gangen, selv i åpent terreng.
Allikevel, rett skal være rett, det finnes formildene aspekter ved «Empire Earth III». Hovedkampanjen, hvor du skal ta over jorden med én av de tre sivilisasjonene, er faktisk ikke så ille.
Du har et oversiktskart hvor du kan flytte hærene dine, forske frem ny teknologi og avansere gjennom de fem tidsalderene. Hadde «Empire Earth III» vært «Empire Earth II» med et nytt verdenskart, ville kartet trukket i positiv retning.
Dessverre er dette definitivt ikke «Empire Earth II», det som finnes av underholdning i kampanjen blir helt overskygget av et spill gjennomsyret av skuffelser.
Dersom det hadde fått en annen tittel, ville «Empire Earth III» kanskje klart å kjempe seg til et ekstra øye på terningen. Men sjelden har en så sterk spillserie blitt så ramponert og ødelagt - å belønne det med noe annet enn terningens laveste siffer ville vært en fornærmelse mot forgjengerne.
Kjøp heller «Empire Earth» eller «Empire Earth II», du vil garantert ikke angre.