En samfunnsfiende


Jeg mottok «SimCity Samfunn» med åpne armer og forhåpninger om fargerike byer og grønne skoger. Litt mer kulturelt særpreg og samfunnsfølelse for å sette farge på byene i en spillserie som gjennom tidene har kommet opp med svært underholdende og solide strategiske simulasjonsspill.

Men slik ble det ikke, og mine opprinnelige åpne armer erstattes med fortvilelse og vemod.

Elementene som kunne vært med på å plassere «SimCity Samfunn» oppe på den høye hylle sammen med klassikerne av gode «SimCity»-spill, har istedenfor tatt plassen til strategien som utgjør selve grunnmuren for «SimCity»-konseptet.

Der du tidligere laget soner for industri, boliger og handel og så byene gro frem fra bakken på organisk vis, smeller du nå opp bygning for bygning slik det passer deg best i øyeblikket.

Glem tidligere utfordringer som gikk på å bygge ut fungerende vannsystem, strømforsyning, veinett, renseanlegg, t-banesystem og den slags hodebry som normalt sett følger med når man skal få en by til å fungere.

Spor av disse viktige funksjonene er fremdeles å finne, men betydningen av dem er betydelig redusert. Man sitter med følelsen av at de kun har blitt dratt med videre for å underbygge den luftige illusjonen om at «SimCity Samfunn» er et strategisk spill.

Byen har riktignok behov for veier og strøm, men dine vind- og atomverk kan plasseres fullstendig uavhengig av byens bebyggelse ettersom de har en evne til å transportere strømmen trådløst uavhengig av tid og rom.

Det å operere t-banesystemet er begrenset til å utplassere t-baneinnganger, og simmene virker uansett stort sett fornøyde om de har en vei utenfor sin bolig.

Hva er så nytt i «SimCity Samfunn»? Spillet sorterer bygninger - det vil si arbeidsplasser, boliger og møteplasser - under kategoriene produktivitet, velstand, kreativitet, åndelighet, autoritet og kunnskap. Bygninger produserer eller konsumerer disse verdiene- eller energiene, om du vil - omtrent som strøm.

Dermed består det eneste elementet som kan sies å være utfordrende, det å forsøke å få balanse mellom yrkesaktiv befolkning og antall arbeidsplasser, samt mellom konsum og produksjon av de forskjellige energitypene.

Penger er som regel ikke et problem, ettersom de etter litt intensiv bygging av arbeidsplasser strømmer inn i bykassa i form av skattepenger. Det tar ikke lang tid før det blir kastet så mye penger på deg at du vil få problemer med å holde utgiftene på et nivå som hindrer pengekassen i å renne over.

På den positive siden har «SimCity Samfunn» mange veldig fine bygninger å konstruere, faktisk det meste fra religiøse storbygninger, inkvisisjonskontor og katedraler til tulipanplantasjer, adferdslaboratorium, trehytter, bryggeri og avholdsforening.

Dessverre er det ingen sammenheng mellom bygningene man utplasserer og simmene som bruker dem. Det hadde vært gøy om utplassering av autoritære bygg resulterte i stadig mer gråkledde, firkantede mennesker passende et samfunn à la Orwells 1984, mens religiøse bygninger og kloster førte til at man kunne se simmene vandre rundt med hodet på skakke mens de funderte over tilværelsens små og store mysterier.

Et belønningssystem som gir deg titler, heder og ære for å passere diverse milepæler som antall beboere, innbyggeres lykketilstand og konsum av forskjellige energi-typer, er en stor del av grunnen til at spillet allikevel gjør det mulig å rote bort noen få timer bak pc-skjermen før kjedsomheten tar knekken på deg.

MAREN OMLI FLASNES