Nivået på spillhøsten så langt har vært skremmende høyt, stortittel etter stortittel har lagt listen stadig høyere. Når «Mass Effect» allikevel spretter over med god margin, er det ikke på grunn av det solide kampsystemet eller på grunn av et velfungerende romreisesystem.
Nei, årsaken til at «Mass Effect» er et av de beste action-rollespillene noensinne, er at spillet har tidenes beste spillhistorie.
Nei, jeg tuller ikke. Tidenes beste spillhistorie. Final Fantasy kan gå å legge seg.
Hadde du filmet skjermen mens du spilte «Mass Effect» fra start til slutt, kunne du sendt filmen rett til ditt nærmeste filmselskap og få den gitt ut. De knappe tyve timene det tar å spille gjennom hovedkampanjen på middels vanskelighetsgrad er endelig bevis på at Einstein hadde rett når han sa at tid er relativt. Aldri har klokken gått så fort.
Ambisjonsnivået historien i «Mass Effect» legger seg på er ikke noe for pyser. Å beherske episk historiefortelling er noe mange forsøker, men svært få lykkes med.
Forfattere som Victor Hugo og J.R.R Tolkien gir leseren en følelse av å bevege seg i en stor, levende verden, selv uten å direkte involvere mer enn et tosiffret antall navngitte rollefigurer. På samme måte klarer «Mass Effect» det kunststykket å overbevise deg om at du er i tidenes største spillunivers, selv om det faktiske spillområdet er atskillig mindre enn i for eksempel Oblivion.
Det er ingen mangel på klisjéer i «Mass Effect», men dramaturgien, musikken, manuset og små vrier på originalformelene gjør at de passer perfekt inn i handlingen. All dialog er stemmelagt, uten unntak av svært dyktige stemmeskuespillere. Figurene du møter har dype personligheter, de virker troverdige og realistiske.
Hvor langt er for eksempel menneskehetens ambassadør villig til å strekke seg for å hjelpe deg? En realpolitiker har ikke kommet dit han er uten å ha vært villig til å gjøre kaldblodige kalkulasjoner, samtidig som han har bein i nesen og er villig til å bryte det som er av diplomatiske normer for å hjelpe en av sine. Valgene du gjør underveis vil også få konsekvenser, ikke bare for deg og laget ditt, men for hele menneskeheten.
Men en knallgod historie er ikke alt, da er det godt å vite at «Mass Effect» også leverer på spillbarhetsfronten. Hvordan du går frem for å løse oppdragene dine, avhenger mye av klassen din og hvem du plukker som lagmedlemmer. En infiltrator vil kanskje holde seg i dekning og plukke ned fiender fra avstand med snikskytterriflen sin, mens en soldat stormer inn i rom etter rom og meier ned styggedommen med en kraftig angrepsrifle.
Lagene i «Mass Effect» består av spilleren og to datastyrte lagmedlemmer. Selv om du ikke har direkte kontroll over lagmedlemmene dine, plukker du ut utstyr og evner til dem på samme måte som til deg selv.
De er også helt uunværlige i de til tider heftige skuddutvekslingene. De er sjelden i veien og gjør stort sett kloke taktiske valg. Sistnevnte er faktisk litt irriterende innimellom, da de har en lei uvane med å stjele akkurat den dekningen du hadde tenkt å bruke.
Selve rollespillelementet er ikke veldig dypt, det er velfungerende og gjennomtenkt, men ikke dypt. Er du en beinhard rollespiller som helst ser at spillene dine har mer matte og tabeller enn en gjennomsnittelig hovedfagsoppgave fra instituttet for teoretisk astrofysikk, vil nok ikke «Mass Effect» falle i smak.
Eller, det er faktisk ikke helt sant, jeg tror ingen klarer å ikke forelske seg i «Mass Effect». Det vil bli stående som en milepæl i spillhistorien som en av de første spillene som leverte digital historiefortelling på nivå med film og litteratur.
Gameplay-trailer fra Xbox 360-rollespillet Mass Effect.