«Guitar Hero 3» er nemlig det beste «Guitar Hero»-spillet på papiret. Låtutvalget er fantastisk, og de aller fleste sangene bruker originalinnspillingene. Til tross for dette er det en del som skurrer når du først begynner å spille.
Mange har mast etter flere originalinnspilte låter, men dette er et toegget sverd.
Der coverversjonene i de tidligere spillene var spilt inn for spillet og plasserte gitaren i sentrum, fører bruken av originalspor til at gitaren ofte drukner i lydbildet. Bommer du på en note hender det at du hører tonen allikevel før gitarlyden forsvinner, fordi lyden av gitaren ikke er spilt inn spesifikt for spillet.
Resultatet er at man ofte føler som man spiller oppå musikken, i stedet for å faktisk spille gitaren i sangen som man gjorde før.
I tillegg føles det teit at man i flere sanger må spille synthesizer med gitaren i partier der gitaren ikke brukes.
Neversoft har også lagt til noen nye moduser, muligheten for å spille mot andre over nett ønskes hjertelig velkommen, men en ny battlemodus viser at de tydeligvis har misforstått noe av konseptet med spillet.
Her skal man nemlig samle powerups som skal ødelegge for motstanderens gitarspill. Gleden i «Guitar Hero» kommer av å treffe notene og spille perfekt, så en spillestil der man skal sabotere for hverandre er for meg helt på jordet.
Den nye trådløse gitaren, derimot, er herlig å bruke.
«Guitar Hero 3» er absolutt verdt å spille for alle virtuelle gitarhelter. Men det føles som litt hastverksarbeide, litt slurvete og litt halvbra. Men det fungerer fortsatt som en drøm på fest, og har du de andre spillene i serien er dette egentlig et pliktkjøp.
PS: «Guitar Hero 3» er i salg fra fredag 23. november. Spillet er testet på Xbox 360.