Bak «Tabula Rasa» står ingen ringere enn Richard «Lord British» Garriott, skaperen av «Ultima Online». «Ultima Online» fikk lunkne anmeldelser da det kom i 1997 og var så proppfull av feil at det knapt nok var spillbart den første tiden, men det var en revolusjon innen onlinespill.
Derfor var forventningene på topp da jeg for første gang satte mine romstøvler i sanden på planeten Foreas.
Selv om Lord Brit.. unnskyld, General British, er hjernen bak spillet, er det lite i «Tabula Rasa» som minner om den gamle traveren «Ultima Online». Istedet gir Garriot oss en salig blanding av et tradisjonell rollespill og en heseblesende shooter.
I noen oppdrag tar du moralske valg i avhør av fanger og under arrestasjon av militærnektere. Andre ganger dreier det seg om å meie ned horder av ufyselige romvesen med maskingeværet i tredje gir og pulsen tett opp mot anaerob terskel.
Nå høres dette kanskje rimelig standard ut for et rollespill, men jeg har ikke hoppet frem og tilbake, side-steppet og kastet meg inn i dekning så mye siden sist jeg spilte «Quake». Dessuten er stø sikting minst like viktig som attributter og hauger av poeng i skyteferdigheter.
Historien er ikke videre original eller dyp, den fungerer mest som et bakteppe, eller unnskyldning om du vil, for å holde blytettheten i luften høyere enn anbefalt av miljøverndepartementet. Bly i form av kuler, granater og raketter da altså.
En mektig utenomjordisk rase med kontroll over de kraftfulle «logos» klarte så vidt å vinne en krig over en utakknemlig, krigersk rase de hadde delt kunnskap med.
Derfor vedtok romvesenene, eller Eloh'ene, noen drastiske sikkerhetstiltak. Alle andre raser ble erklært trusler mot rikets sikkerhet. En større militæraksjon ble igangsatt med det målet for øye å utslette alt intelligent liv i universet.
Mennesker er som kjent rimelig intelligente og ble derfor kjapt ofre for Eloh'enes forkjøpsangrep. Jordkloden ble utslettet, kun noen få klarte å flykte til andre vennligsinnede planeter ved hjelp av de samme «logos» som gjør Eloh'ene så mektige.
Du er en av de overlevende, og din oppgave blir derfor delt mellom å bekjempe invasjonsstyrker, samle andre raser i kampen mot overmakten og finne ut nøyaktig hvordan du kan bruke fiendens «logos» mot dem.
Som nevnt tidligere, vil du havne i en rekke moralske dilemmaer. Slike er veldig i skuddet for tiden, to av de største tittlene så langt i år, «Bioshock» og «The Witcher», viste oss da også hvor godt det kan gjøres. I «Tabula Rasa» ser de derimot ut til å være lite annet enn dialogpynt, de ulike valgene fører riktignok til forskjellige følgeoppdrag, men det er ikke snakk om forgreninger og oppdragskjedene forenes kjapt.
Du starter «Tabula Rasa» som en rekrutt uten klassetilhørighet, deretter må du velge spesialiseringer ved henholdsvis nivå fem, femten og tretti. I første rekke er valgmulighetene dine begrenset til soldat eller spesialist, senere kan du spesialisere deg som for eksempel skarpskytter eller biotekniker. Det fungerer bra, selv om det ikke akkurat er nyskapende.
Det som derimot er nyskapende er kloningssystemet. Istedetfor å måtte starte fra nivå én hver gang du vil prøve en ny klasse, kan du starte fra en klon på det nivået hovedfiguren din var når klonen ble laget. Kloner du for eksempel soldaten din før klassevalget ved nivå 15, kan den ene klonen bli en jeger og den andre en kommandosoldat.
«Tabula Rasa» er på ingen måte perfekt. Systemet for å oppgradere våpen er kronglete, uoversiktelig, lite givende og heller ikke verdt strevet. Mekanismer som baseinvasjoner fungerer ikke helt som det skal enda, noen oppdrag er umulig å løse og spillet mangler en helhetlig økonomi.
Veldig få kjøper og selger utstyr, spillpengene er nemlig praktisk talt verdiløse til annet enn ammunisjon. Noen form for auksjonshus eller handelssystem finnes ikke.
På tross av enkelte mangler er «Tabula Rasa» et solid spill som imponerer med intense kamper og gode løsninger. Grunnlaget for at «Tabula Rasa» kan bli et særdeles godt spill ligger der, men det krever noen skikkelige krafttak fra utviklerne for å utnytte potensialet.
Jeg har troen på at det vil lykkes, men per idag er manglene litt for graverende til at «Tabula Rasa» kan konkurrere helt i toppklassen.