Mye fint her, på det mest mystisk innpakkede av alle bandets album. Episke konstruksjoner som «The Song Remains The Same», «The Rain Song» og «Over The Hills And Far Away». Knusende og faktisk riktig så humoristiske bulldoserlåter som «The Ocean» og «James Brown-med-betongføtter»-vitsen «The Crunge». «No Quarter» er dvelende «ond» på en måte som likevel får en til å føle at det smiles en smule i munnvikene.
Men «Houses Of The Holy» har ikke helheten til forgjengeren, og oppnår ikke den samme, uovervinnelige tyngden. Resultatet er et album som fungerer best plukket fra hverandre i høydepunkter, og da helst med den dumme gammelrock-og-«reggae» pastisjen «D'yer Mak'er» eliminert fra programmet.
MORTEN STÅLE NILSEN