Ulykker og personlige tragedier er i ferd med å innhente 1970-tallets mest hedonistiske rullende rock'n'roll-sirkus. Plant overlever en alvorlig bilulykke, og synger inn sine sangbidrag til «Presence» fra en rullestol.
Året etter skulle han miste eldstesønnen Karac til en mageinfeksjon. En sykelig mager Jimmy Page selvmedisinerer med heroin og sort magi. Bonham vil bare hjem til familien. «Presence» avslører at det ikke er like morsomt lenger, men møter i det minste tristessen med hardtrockende og potent motstand.
Den innledende, galopperende mastodonten «Achilles Last Stand» er på høyde med hva som helst i bandets katalog, og «Nobody's Fault But Mine» er vond, selvransakende blues. Disse to legger sammenlagt beslag på nesten halve albumet, så helt galt går det absolutt ikke. Men følelsen av at ideene tværes, og at dette er første gang bandet tar et skritt til siden snarere enn fremover, er ikke til å ta feil av.
MORTEN STÅLE NILSEN