HANDLER OM: Ung, fyrrig frisør oppsøker den mye eldre, rike og eksentriske forfatteren for å informere om at hans har tenkt å overta hans kvinne. Det utvikler seg riktig stygt, i form først og fremst av en verbal duell mellom to menn som gjør absolutt alt for å ødelegge hverandre.
DOM: Harold Pinter har skrevet manus, Kenneth Brannagh har regissert. Foran kamera: Michael Caine, som den livstrette men kampklare eldstemann, mens Jude Law er "ungløven" på opptur - føler han selv - i samfunnet.
(I parantes bemerket: Michael Caine har spilt i en variant av dette dramaet før: I 1972. Da hadde han den unge rollen, eldstemann ble fremstilt av Laurence Olivier.)
Selvfølgelig blir det bra! Selvfølgelig blir det fascinerende! Det er ikke en ting som ikke "stemmer": Det postmodernistiske huset, som er tvekampens arena; dialogen med sine utstuderte og innstuderte vendinger og krinkelkroker; skuespillere som skapt for akkurat denne typen forjævelige fataliteter. Alt er på plass.
Eller?
Problemet som etterhvert oppstår, er at man etter en stund med beundrende blikk på en så gjennomført produksjon, etter å ha latt seg imponere over teknikken til å avansert filmoverføring av et så ytterst teatralt stykke, havner i alvorlig tvil:
For en virkelig god film er vel aldri en film der man sitter og beundrer teknikken?
Kort sagt: Glimrende oppvisning, temmelig statisk resultat!