Og så var han «verdens beste rapper» igjen.
Han er nå litt søt, Jay-Z. Karrieren hans har falt inn i et mønster hvor hver kreative albumtriumf etterfølges av en oppblåst, selvgod middelmådighet. Hvorpå han igjen blir ydmyk, tar seg sammen og leverer prima vare.
Og siden fjorårets «Kingdom Come» var en oppblåst, selvgod middelmådighet, er det bare å gni seg i hendene - dette er fullt på høyde med «The Black Album» (2003), og ikke så langt bak «The Blueprint» (2001) heller.
«American Gangster» skiller seg fra det typiske Jay-Z-album ved å være tilsynelatende fattig på opplagte hits. Det er en sober, fettfri plate hvor mogulen trekker linjer mellom sin egen fortid på gateplan og det som foregår i toppetasjene han frekventerer i dag, uten å bli dust.
Det er befriende lite «bling» her; dette er lyden av en rapper i kontakt med sine røtter, som vet hvordan den slags skal tonesettes - med smakfulle syttitallssamples kjørt gjennom en skarp, nåtidsrettet produsentkvern.
Det vellykkede resultatet skal i stor grad tilskrives hovedprodusent P. Diddy, som viser at de mange flotte øyeblikkene på hans egen siste plate ikke var noe blaff.
Vel blåst - nå er det bare å grue seg til oppfølgeren.
ANBEFALTE KJØP: «Hello Brooklyn», «Roc Boys», «I Know», «Success», «Fallin'»
THOMAS TALSETH