I «Hellgate London» satses det på nedslaktning av vederstyggelighetene.
Og hadde selve spillet «Hellgate London» vært like solid som den knapt åtte minutter lange introvideoen, hadde utgivelsedatoen i fremtiden vært offentlig flaggdag.
Så bra er spillet dessverre ikke, men det er allikevel snakk om et godt stykke spillhåndverk som nesten lever opp til forventingene.
Selv om introfilmen kanskje kan vinne en Oscar, vinner neppe «Hellgate London» noen originalitetspriser. Målet har helt klart vært å lage en litt mer action-orientert utgave av spill som «Guild Wars» og «World of Warcraft», ikke eksperimentere så altfor mye med nye, finurlige løsninger.
Det er altså online-delen som står i fokus, selv om du strengt tatt kan klare deg helt fint alene. Kun inne på T-banestasjoner vil du møte andre spillere som ikke er i gruppen din. Stasjonene fungerer som byene i «Guild Wars», hvor du kan handle, reparere, hente oppdrag og prate med andre. Her er det verken monstere eller kamp, våpnene dine slutter da også å fungere inne på stasjonsområdet.
Utenfor stasjonene er derimot virkeligheten en helt annen. I disse kampsonene gjør horder av monstre iherdige forsøk på å rive deg i fillebiter. Slikt vil man jo ikke ha noe av, så jobben din blir for det meste å slakte ned vanskapningene. Hvordan du går frem for å oppnå dette avhenger i stor grad av hvilken klasse du har valgt til rollefiguren din.
Det er seks klasser i «Hellgate London», disse faller inn i en av tre fraksjoner som avgjør hva slags våpen og utstyr du kan bruke. Fraksjonene har dessuten forskjellig historie og bakgrunn, uten at dette har noen direkte innvirkning på spillet.
Kabalistene er magikere som søker å utnytte den mørke energien som driver monstrene, slik at den kan vendes mot dem. Tempelridderne er adlige krigere med klokketro på sverdet som godvåpen i moderne krigføring.
Sist, men ikke minst er jegerne, tidligere militære elitestyrker som holder seg til skytevåpen av ymse slag. Det hele kan altså kokes ned til den rimelig tradisjonelle inndelingen i magikere, krigere og speidere.
Historien i «Hellgate London» er ikke så altfor ille, selv om jeg har store problemer med å forstå hvorfor ikke dialogen har blitt stemmelagt. Å kalle det hele et «onlinespill» er ikke en unnskyldning for å drive tekstbasert historiefortelling, så grusomt mange oppdrag er det vitterlig ikke.
Det hjelper at dialogen er godt skrevet, men har man først laget en lang introvideo med CGI fra øverste hylle, burde det være plass i budsjettet til et knippe stemmeskuespillere.
Ting skjer hurtig i «Hellgate London», de hektiske og store kampene blir stort sett bare avbrutt av små turer tilbake til nærmeste t-banestasjon for å oppgradere utstyret. Våpen og rustninger du finner underveis kan nemlig brytes ned i forskjellige komponenter som kan brukes til slike forbedringer.
Det trengs mange slike komponenter for selv små oppgraderinger, men så finner man da også tonnevis av utstyr hele tiden. Det fungerer knirkefritt, og er en universiell motivasjonsfaktor gjennom hele spillet.
Selv om det er gøy å spille «Hellgate London» er det strengt tatt ikke særlig dypt. Er man ute etter kjapp rollespillaction, er det få spill på markedet som kan tilby det like bra som «Hellgate London».
I lengden blir det allikevel litt for tynt til å hevde seg helt i verdenstoppen.