Det har blitt hevdet at Bachs fuger og preluder er det gamle testamentet for pianister, mens Beethovens sonater utgjør det nye. Dersom dette stemmer, fortjener Frédéric Chopin utvilsomt en sentral plass i etterordet.
Den polske komponisten står bak noen av de vakreste komposisjonene fra den romantiske perioden, og da han døde av tuberkolose i 1849 etterlot han seg en stor samling fantastiske stykker - deriblant et knippe fantastiske valser, preluder, mazurkaer, sonater.
Historien i «Eternal Sonata» finner sted i den døende komponistens drømmeverden. Det tegnefilmaktige grafiske uttrykket ser nydelig ut, og omgivelsene er gjengitt med en detaljrikdom som gir liv og troverdighet til fantasiverdenen.
I dette universet møter vi Chopin selv som utfordrer ondskapen sammen med figurene i sin fantasi.
Verdenen er gjennomsyret av musikalske begrep og symboler, og alle steder og skikkelser bærer musikalske navn som Crescendo, Polka, Beat, Ritardando og Glissando. Det musikalske temaet går med andre ord igjen i mer enn valg av hovedperson.
Hvis min anmeldelse var begrenset til ett ord, ville det nøye utvalgte ordet vært adjektivet «søtt». Skikkelsene som befinner seg i Tri-Crescendos fremstilling av Chopins drømmeverden ser ut som porselensdukker i gjennomført anime-/manga-stil med tillitsfulle dådyrøyne på størrelse med tefat.
Er du allergisk mot overdreven søthet av «my little pony»-kaliber og drikker kaffen med et normalt antall sukkerbiter, har du altså en liten kamel å svelge før dette spillet kan nytes slik det fortjener.
Når de storøyde skapningene fremfører sine lange, småfilosofiske dialoger om livet, sin eksistens og sin fortid, kan man likevel ikke annet enn føle med dem og leve seg inn i deres historier og problemer.
Til og med de teatralske monologene hvor rollefigurene ser ut til å ha glemt at de befinner seg i et rollespill og ikke en gresk tragedie, fungerer overraskende godt med japansk tale, selv om det på amerikansk blir litt for mye av det gode.
Kampsystemet beveger seg i grenselandet mellom turbasert og sanntid. Du disponerer tre mer eller mindre slagkraftige skapninger og styrer dem etter tur for å hamle opp med skurkene.
Ettersom handlingsrommet er begrenset, må du i tillegg til evner og slagkraft ta hensyn til tid og sted på slagmarka. Kampegenskapene avhenger dessuten av om karakterene står i lyset eller i skyggen, men til tross for forsøkene på å komplisere kampsystemet, holder vanskelighetsnivået seg på et veldig tilgjengelig plan.
Spillet lar deg dessuten minske skadene fra fienders angrep ved å trykke på B-knappen i rett øyeblikk. Du trenger likevel ikke ha overmenneskelige reflekser for å redusere skadeomfang, det hjelper langt å trykke infernalsk til faren er over.
De relativt hyppige bosskampene i spillet er velkomne utfordringer, hvor det settes krav til konsentrasjon og koordinering. Det er spesielt i disse stundene man setter pris på muligheten til å inkludere en venn i kampen mot musikalsk ondskap og sjofle skurker.
Spillet lider likevel av smårusk som skurrer i den ellers så velsmurte spillopplevelsen. I en så vakkert konstruert verden er det sørgelig at spilleren ikke er gitt friheten til å vandre rundt på egenhånd, utenfor de smale, lineære stiene.
Variasjonen i fiender er også uvanlig liten og spillet stiller lave krav til konsentrasjon og presisjon. Dermed gir kampene litt for raskt opplevelsen av å være hakk i en ellers meget velfungerende plate.
Man trenger dessuten ikke være økonom for å fastslå at tilgangen på penger i spillet er så stor at spillets økonomi skriker etter balanse gjennom prisstigning i butikkene. Takket være høy salgspris på fotografier tatt i kampens hete, er du så rik at all strategisk vurdering av innkjøpsbehov er overflødig.
Hvert kapittel i historien er oppkalt etter kjente musikkstykker av Chopin, og som seg hør og bør får man høre stykkene i sin helhet fremført av den russiske pianisten Stanislav Bunin.
Disse små musikalske pausene akkompagneres av et lysbildeshow med fotografier av steder komponisten besøkte, samt tekst som forteller om perioder i Chopins liv.
Disse musikalske historietimene er et brudd, både stilmessig, musikalsk og historiemessig, med det som skjer i Chopins drømmeverden og utgjør små pauser fra spillinga.
Det er likevel vanskelig å se for seg dette spillet uten at stykker som Revolusjonsetyden, Grande Valse Brilliante og Regndråpepreluden har blitt viet sin velfjortjente plass, og man kan med litt godvilje se hvordan de historiske hendelsene påvirket personen som bærer rollespillets drømmeverden i sitt hode.
Dermed skimter man antydninger til forsøk på å skape sammenheng mellom Chopins virkelige liv, og den eventyrlige reisen han legger ut på i sin egen drømmeverden.
Selv om spillet ikke rekker helt opp til femmeren, er det utvilsomt snakk om det beste japanske rollespillet til Xbox 360.
Så langt.
PS: Kommer også på PS3 i 2008.