Høyt og lavt med frisk gammel traver.
De fleste klassiske Young-album er rimelig konsistente i stilen, og de siste årene har da også denne rockens hedersmann laget stilrent gjennomførte plater, som fjorårets lurvete «Living With War» og den sobre forgjengeren «Prairie Wind». Denne gang forsøker han seg på et langstrukket eklektisk verk à la «Freedom» (1989), uten å nå helt opp til den standarden.
«Chrome Dreams II» kunne vært den beste Neil-platen på aldri så lenge; høydepunktene er mange, og de fleste fasetter av hans enorme begavelse kommer til sin rett, side om side: Øsete rock 'n' roll og sakrale bondegårdsballader, var kjærlighet og skarp samfunnsrefs, minimalistiske vignetter og episke storverk.
Ankepunktet er hans manglende evne til å redigere seg selv. To elendige låter, «Dirty Old Man» og «No Hidden Path», legger beslag på en drøy fjerdedel av albumets spilletid. Med to knallsanger der i stedet, hadde klassikerstempelet sittet løst. Men uansett er det en fryd at han fortsatt er i stand til å bergta såpass mye som han tross alt gjør her.
ANBEFALTE KJØP: «Boxcar», «Ordinary People», «Shining Light», «The Way»
THOMAS TALSETH