«The Eye of Judgment» imponerer når du pakker ut den massive esken.
Dette er et kortspill, med samme prinsipp som «Magic the Gathering», men forskjellen er at du kobler opp et «EyeToy»-kamera og spillematte og bruker fysiske samlekort til å spille.
Disse legger du ned på matten, slik at kameraet fanger opp hvilket kort du har lagt ned, og kortet blir dermed «levende» på TV-skjermen.
Kort må legges ut på strategisk riktige punkter, og de mange forskjellige udyrene på kortene slåss så mot hverandre på skjermen.
I starten er dette kjempegøy, å se kortene bli «levende» idet monstre og krigere stiger ut av kortet på skjermen er fascinerende. Men det går ikke alt for lang tid før glanspapiret begynner å falme.
Å spille alene mot datamaskinen blir nemlig farlig likt en veldig treg form for kabal etterhvert. Det er ingen historie i spillet, bare enkeltslag mot maskinen som fort blir uinspirerende dersom du sitter for deg selv og spiller.
Man kan selvsagt spille mot andre over internett, men å spille mot en anonym person på andre siden av verden er heller ikke spesielt spennende. Over nett velger datamaskinen kortene for deg og motstanderen basert på din egen og motstanderens kortstokk, for å unngå juks.
Men dermed føles også spillet fattigere fordi spenningen ved å trekke nye kort forsvinner. Muligheten for juks er dessuten tilstede gjennom å fotokopiere gode kort slik at man lager en kortstokk som er kraftigere enn man egentlig har.
Da er spillet mye morsommere mot en annen person i stua. Men selv her blir man raskt lei av å følge med på alt som skjer på skjermen.
Etterhvert sitter man nemlig og myser på små symboler og tekst på kortene som forklarer hvordan de virker, mens man bryr seg mindre og mindre om hva som skjer på skjermen, og til slutt blir det nesten like greit å spille spillet uten å slå på PS3-maskinen i det hele tatt.
«The Eye of Judgment» er et morsomt og imponerende eksperiment en liten stund, men blir etter hvert for tungvint for sitt eget beste.