HANDLER OM: I en rekke tablåer rundt høyst ulike mennesker avdekker det svenske regi-fenomenet Roy Andersson hvor elendig livet faktisk kan være.
DOM: En, på alle måter, utrolig film! Med en nærmest ufattelig presisjon avdekkes den ene scenen etter den andre av oppsiktsvekkende lite oppsiktsvekkende menneskeliv. Tilbakelent, av og til hylende morsomt, av og til bedrøvende trist, leter Roy Andersson fram livets mest idiotiske sider.
Ganske ofte undeveis må man simpelthen spørre seg: Hva er dette?
Svaret er langt fra opplagt. Men for denne anmelder virker det som at regissørens svartsyn er så gjennomført, at det har vært nødvendig for ham å ta misantropien helt ut for å undersøke om livet i det hele tatt er verd å leve.
Svaret blir nok en slags betinget «kanskje». Særlig fordi hans parade av svært lite vakre, absolutt uhippe og definitivt mislykkede individer på et underlig - nesten magisk - vis, blir en slags vakker hyllest til tilværelsens sparebluss. For regissøren har også en absolutt og betingelsesløs kjærlighet til sine figurer!
Vi snakker med andre ord om en film for de filmatisk viderkommende, for dem som faktisk lo seg skakke/gråt seg i søvn etter Anderssons forrige opus, «Sanger fra andre etasje», for den tålmodige kinogjenger på jakt etter det definitivt alternative uttrykk, for dem som også er klar over at Roy Andersson er en av samtidsfilmens aller største humorister.
Andersson er en stilskaper på sitt helt egne vis, en absurd perfeksjonistisk med hundre prosent kontroll over bilde, lyd, lys og musikk. Det er fjetrende fascinerende!
Skal man være helt ærlig - og det skal man jo - fant selv en Andersson-fan som meg noen deler av filmens midtparti i overkant dvelende og tildels innholdstomt. Men for en start! Og for en avslutning!
«Du levande» anbefales herved på det sterkeste. Og frarådes på den mest bestemte. Valget er ditt!