Zach Condon er 21 år, og et godt gammeldags vidunderbarn: Da han ga ut sin første, bejublede plate under navnet Beirut i fjor hadde han allerede en lang rekke utgivelser bak seg. På «The Flying Club Cup» befester han posisjonen; gutten er utvilsomt et unikt talent.
Rufus Wainwright og Thom Yorke er åpenbare referanser, men Beirut er likevel et egenrådig og enestående prosjekt. Forrige gang var det tradisjonell balkanmusikk Condon la til grunn for sitt melankolske virke, denne gangen er blikket rettet mot Paris slik det låt tidlig i forrige århundre. Hovedinstrumentet er trekkspill, utover det er det ullent piano, spinkel mandolin, nakne strykere, skjeve blåsere og skakk perkusjon som dominerer lydbildet, samt Condons sensitive stemme.
Det hele sleper seg sakte og sørgmodig av gårde; det er en dypt gripende, resignert ro over denne musikken, som er «rock» på samme måte som Tom Waits er det, uten særlig sammenligning for øvrig. Lyden av selvhøytidelig ung mann blir sjelden bedre enn dette.
ANBEFALTE KJØP: «Nantes», «A Sunday Smile», «Guyamas Sonora», «Cliquot», «The Penalty»
THOMAS TALSETH