Bananer er for Donkey Kong det ringer er for Sonic, og mynter er for Mario. Hvilken frukt som preger det nyeste «Donkey Kong Jungle Climber», vil dermed neppe komme som en overraskelse.
Donkey Kong må nemlig hjelpe en banan - eller rettere sagt et romvesen i banandrakt ved navn Xananab - med å få tilbake de magiske krytallbananene han har blitt frastjålet. Denne mindre originale historien krydres med pinlige bananrim og heller bløte vitser, og ville neppe vært god nok til å få ståkarakter som skolestil på grunnskolenivå.
Heldigvis er det snakk om et plattformspill, og den banale (banane) historien duger akkurat til å trekke en rød tråd mellom de forskjellige brettene.
Bananproblematikken er nemlig utgangspunktet for et tradisjonelt todimensjonalt plattformspill, med heller utradisjonelle bevegelsesmetoder.
Konseptet bak «Donkey Kong Jungle Climber» er enkelt: Vår kjære gorilla er utstyrt utelukkende med sine to sterke armer og medfølgende kraftige never som styres av de respektive skulderknappene. I tråd med sin klatrenatur, gjelder det altså å gripe fast i knotter og ruglete områder på klatreveggen i utgjør bakgrunnen.
Griper du fast med én hånd, vil Donkey trosse naturlover og svinge rundt seg selv som en overivrig sekundviser helt til du enten velger å gripe fatt med den andre hånden eller slipper taket og flyr gjennom lufta.
Disse elementære bevegelsene er din ammunisjon mot de fleste utfordringene du møter gjennom spillet. I begynnelsen føles det merkelig, men etter en stund setter styremekanismen seg i fingrene. Du føler deg gradvis mer selvsikker når du svever deg gjennom lufta i håp om å finne noe å gripe fatt i før du daler i bakken.
For det er dette det dreier seg om. Om det er noe som trenger tilvenning er det ikke ukonvensjonelle styremekanismer, men heller det å akseptere synet av en tung, muskuløs gorilla som flyr gjennom luften som en lett og spenstig apekatt.
Etter hvert som du føler deg trygg på spillmekanismene, innføres ytterligere utfordring i form av bevegelige og fallende klatreknotter, fiender av ymse slag, kanontønner og spesialverdener. Spillet lykkes med stadig å gi nye ting å mestre, og har en god blanding av kreativ spillbarhet med innslag av enkel problemløsning.
Det tar heller ikke lang tid før Diddy Kong entrer arenaen og gir deg muligheten til å fly, hoppe høyt og, ikke minst, knuse rundt med en gigantisk slegge.
I motsetning til de fleste andre plattformspill gjør klatre- og svingesystemet i Donkey Kong at du istedenfor å resonnere i opp, ned, høyre og venstre-bevegelser, fort tar deg selv i å tenke i vinkler.
Når du roterer som et enslig propellblad, er timingen essensiell for at du skal slenges i den retningen du ønsker. Dette gjør spillet både utfordrende og til tider irriterende vanskelig i tilfeller der mangelen på kontroll ender med fatale følger.
«Donkey Kong Jungle Climber» er en helt grei alternativ versjon til standard todimensjonale plattformspill, og underholder godt de første timene før entusiasmen for en annerledes bevegelsesmåte har begynt å dale.
Spillet er på en måte litt som søte bananer: godt i små mengder, kvalmende i store.
Totalinntrykket ender derfor midt på palmen.
PS: Lanseres fredag 12. oktober.