Kunstnerisk krise i countryrockland.
Etter at han renset seg opp på midten av 1990-tallet en gang, har Steve Earle gitt ut mange slags plater. Den første håndfullen var glimrende.
Men da han begjærlig benyttet seg av den politiske situasjonen i USA etter 11. september 2001 på de påfølgende, befestet han sitt ry som «countryrockens Springsteen»: De edle motivene kunne ikke trekkes i tvil. Men vital musikk ble det ikke av det.
Nå har han flyttet til New York med ny kone, den syvende eller åttende - han har muligens kommet ut av tellingen selv. Der har han laget en plate av det mer personlige slaget, som dessverre også er hans verste noensinne.
Det handler mye om nettopp New York og hans kjære, men aldri har Earle skrevet og sunget så slapt. At Dust Brother John King har supplert ham med tørre rytmemønstre fra en billiglydende trommemaskin, medfører at han tidvis beveger seg farlig nærme vulgærcountryartister à la Big & Rich.
Det låter uferdig, hjemmelaget, privat. Og når han avslutter albumet med en Tom Waits-tolkning, kjent fra TV-serien «The Wire», er det nærliggende å frykte at Steve Earle er gått tom for godt.
ANBEFALTE KJØP: «Oxycontin Blues», «Days Aren't Long Enough»
MORTEN STÅLE NILSEN