Overdose with a stranger.
Jappetiden er her igjen, fortalte avisen i forrige uke. Om så, lover det kanskje godt for Dance With A Strangers 42 låter store samlealbum. Det var allerede da de debuterte i 1988 noe nyrikt ved dette bandets firmafest-«soul» og julebords-«R'n'B». Folk som drakk sin øl på Aker Brygge, elsket dem. Nok til at de to første albumene deres solgte sekssifret.
Nå er det ikke i og for seg noe suspekt i at Dance With A Stranger - som med den desperate «Party» nå er inne i sitt andre eller tredje «comeback»-forsøk - gir ut samleplate. De har gjort det før, nærmere bestemt i 1997. Men 42 sanger? Deriblant ni gamle «rariteter» og uutgitte kutt? For mange er Dance With A Stranger synonymt med tre låter: Tittelkuttet her, «Let Go» og «The Invisible Man». Overvekten av materialet deres baserer seg i så stor grad på velprøvde R'n'B- og soulmaler, at kun fremføringer av et helt spesielt kaliber kunne ha reddet dem. Noe slikt er sjeldent å høre her. Et stykke ut i CD2 fant jeg meg selv krabbende mot CD-hyllen, på jakt etter Al Green når jeg trengte ham som mest.
For mye av det i beste fall greie, er ugreit.
MORTEN STÅLE NILSEN