Helt siden det originale «The Settlers» revolusjonerte digital bybygging, har historien om de små, søte nybyggerne vært preget av forfall og negativ utvikling.
Et desperat og mislykket forsøk på fornying i forrige utgave av serien kunne fort ha vært siste spiker i kisten. Slik gikk det ikke, men om det virkelig er nødvendig å sparke videre på den døde hesten kan diskuteres.
Diskuteres skal det også, for jeg har blandede følelser ovenfor «The Settlers: Rise of an Empire».
Det er ikke så ille i forhold til identitetskrisen vi var vitne til i den forrige utgaven. Da var alt som minnet om særegenhet og egenart strippet vekk og erstattet med en av tidenes mest uoriginale, sjelløse strategispill.
Atmosfæren i «Rise of an Empire» er nemlig akkurat slik den skal være i et «Settlers»-spill. Den trivelige musikken, de travle, glade nybyggerne og de fargesprakende trebyggene gir inntrykk av at den mørke middelalderen egentlig var ganske så koselig.
Som i tidligere utgaver er det byggingen av ubrutte produksjonsnettverk og effektiv logistikk som er nøkkelen til suksess. Sand i maskineriet er derimot nøkkelen til katastrofe. Går snekkeren din tom for såpe, hjelper det ikke at han har rikelig tilgang på ost, brød, mjød og ikke minst treverk, da blir det streik.
Den militære delen er tonet noe ned i forhold til mange andre sanntidsstrategispill, du er begrenset til bueskyttere, sverdmenn og et lite knippe krigsmaskiner. Og det er når du for første gang går til angrep på fientlige styrker det rosenrøde førsteinntrykket begynner å rakne for alvor.
Kamptaktikk og strategi er totalt fraværende, hele systemet virker uinspirert og preget av nedprioritering. Bestemmer man seg først for å gi blanke i krig og kamp, kunne utviklerne her like godt bare kuttet det ut.
Klønete krigføring hadde allikevel ikke vært noe særlig stort problem dersom spillets hovedfokus, selve bybyggingen, hadde holdt høy standard. Dessverre er denne overforenkelt og overfladisk. Er det en ting «Rise of an Empire» mangler så er det nemlig dybde.
I sin streben etter å finne tilbake til det som gjorde originalen til en klassiker, har man oversett utviklingen i genren de siste femten årene. Under et panser av nymotens grafikk og presentasjon, sitter en motor som til forveksling ligner den samme gamle totakteren som drev den aldrene originalen.
Jada, den har kanskje et par hestekrefter ekstra, bedre aerodynamikk og ny fjæring, men i dag er det rett og slett ikke nok til å konkurrere med V6eren som sitter i spill som «Caesar IV» eller «Anno 1701» for eksempel.
Om «Settlers»-serien noensinne vil kunne gjennopprette ryktet sitt og levere et solid bidrag til genren den var med på å skape, vil kun tiden vise.
«Rise of an Empire» er iallefall ikke spillet for oppgaven.