«Final Fantasy Tactics: The War Of The Lions» hører til i kategorien av spill som gir et førsteinntrykk som ville imponert svigermor.
Med en nydelig tegnet introduksjonsfilmsnutt kastes vi inn i de magiske, middelalderske omgivelsene hvor handlingen utspiller seg. Spillet legger dermed listen høyt for seg selv fra første stund.
VGTV:Se gameplay-trailer!
I denne gruppen med spill som starter med å imponere, har vi to underkategorier: de som lever opp til førsteinntrykket og de som skuffer enormt. «Final Fantasy Tactics: The War Of The Lions» faller heldigvis under den første gruppen.
Som tittelen antyder, dreier det seg om et turbasert strategirollespill hvor du tilbringer tiden med å koordinere dine troppers bevegelser på slagmarken og med å gjøre valg innen utrustning og ressursinnkjøp i stundene uten fiendenes nærvær.
Det er en utfordring å sette seg inn i alle finesser og spillkontroller, og det anbefales på det sterkeste å bruke tid på de langdryge og kjedelige - men uhyre nyttige - opplæringssekvensene.
Når du omsider behersker kontrollsystemet og har inntatt førersetet, får du betaling for slitet. Muligheten til å detajstyre gir den herlige følelsen av å sitte med kontroll ut til fingerspissene.
Det er faktisk nesten litt for mye av det gode: variabler som figurenes stjernetegn og hvilken grad av «tro» og «mot» hver enkelt skikkelse har, er såpass vage og uvesentlige i praksis at de like gjerne kunne vært sløyfet.
Når du tar sjansen på å sende en sliten knekt av gårde for å ta hånd om en litt for mektig fiende, sitter du med hjertet i halsen og håper inderlig at det skal gå bra.
Man føler et oppriktig ansvar for å unngå selvmordsaksjoner hvor man står i fare for å miste figurene du har bygget opp, trent og styrket med blod, svette og tårer.
Skulle du likevel komme til skade for å miste en av dine menn eller kvinner, er håpet derimot ikke ute: nye rekrutter er til salgs for en rimelig penge, klare til å trenes opp til å kjempe, logre, sloss og bjeffe på din kommando.
Figurene starter på mange måter som bønder på et sjakkbrett: I begynnelsen er de litt svake og pinglete uten særlige egenskaper eller styrker.
Til forskjell fra sjakkbrikker har de derimot et enormt, urealisert potensial som gjør at du kan forme dem i den yrkesretningen du ønsker - knekt, sort magi, bueskytter eller kjemiker.
Når de har vært gjennom noen kamper kan du velge deres utvikling og dyrke frem egenskaper som mangler i mannskapet, som for eksempel evnen til å vekke utslåtte kamerater fra de døde eller kastearm for å slenge småstein på fiender.
Spillet er pent og oversiktlig utformet og du har anledning til å beskue dine tropper og fiender fra fire forskjellige vinkler. På grunn av høydeforskjeller i form av bygninger, vegger, trær og jordhauger er det likevel til tider vanskelig å få ordentlig oversikt over situasjonen, hvilket kan være noe irriterende i kritiske øyeblikk.
Dialogen er minst like pompøs og adelig som i «Final Fantasy XII», (som vi for øvrig belønnet med terningkast 6) og står godt i stil med den dramatiske historien om krig, følelser, mot, ære, politikk, familiebånd, svik og så videre, og så videre.
Fiendene har dessuten en formidabel evne til å slå til der du står svakest, og sørger for at konsentrasjonsnivå må holdes oppe dersom du skal kunne lede troppene gjennom slagmarken med helsen i god behold.
Men viktigst av alt: spillet har den skumle avhengighetsdannende effekten strategiske rollespill skal ha. Det har periodevis gjort meg fraværende og nattevåken, og har ført til lettere irritasjon hos mine stakkars omgivelser.
PS: I salg fra fredag 5. oktober.
Gameplay-trailer fra PSP-spillet Final Fantasy Tactics: The War of the Lions.