HANDLER OM: I et erke-londonsk miljø av gamle skuespillere, dukker Ians 19 år gamle grandniese opp. Hun skal passe på sin gamle «onkel». Men hun egner seg dårlig, rappkjeftet, hardtdrikkende og nokså ukultivert som hun er.
Maurice (Peter O'Toole) derimot, er mer åpen for den unge kvinnen. Så mellom sine prostataanfall og nokså livløse pensjonistskuespillerjobber som «fast» lik i TV-serier, går den gamle bohem i gang med et slags erobringsforsøk av den småsexy ungjenta, om lag 50 år yngre enn ham.
DOM: Høres det sleazy ut? Utvilsomt. Maurice er da også vaskekte «gammel gris» - tilsynelatende. Men historien går mye lengre, svært mye lengre. Maurice trenger nemlig først og fremst anerkjennelse, å bli sett, å forsøke å vedlikeholde det livet han en gang hadde som en beundret gigant på scenen.
Og langsomt, langsomt, spennes det opp et mye større og viktigere lerret: Behovet for å bety noe, noen gode grunner til å fortsette å leve, sorg over hva som er tapt, bittersøt nipping til den vinen livet engang bød på. Og til slutt se det uavvendelige i øynene: At vi alle skal dø. Selv udødelige skuespillere.
Alt er utspilt i utrolig og levende perfeksjon av veteranen Peter O`Toole. Han rusler rundt i rollen sin som den sanne mester han er, full av alt annet enn endimensjonale klisjeer. Det er følelser, humor, sinne, ergrelser, forfengelighet i en perfekt og meget underholdende blanding. Han er simpelthen mesterlig! Ulempen er at en prestasjon som O'Tooles naturnødvendig må skygge en del for de andre rollene, ikke minst for unge Jodie Whittaker, objektet for hans begjær og grenseløs misunnelse. Men, altså - og i all hovedsak: Grandios skuespillerkunst!
Mesterlig!