HANDLER OM: Ei lita jente forsvinner. I sin fortvilelse - og ettersom hun nok kan tenke seg en smule diskresjon - engasjerer jentas mor privatetterforsker Varg Veum for å finne henne.
Ganske snart - og lenge før politiet gjør det - ser den tidligere sosialkuratoren Veum dødelige sammenhenger. Det går mot et volsomt cresendo...
DOM: Så er vi i gang, da, med film-Norges største prosjekt: To kinofilmer og fire TV-filmer om bergensernes egen, ikke-lengre-så-forsofne detektivhelt, basert på Gunnar Staalesens bøker -
stort sett på prikkfritt østlandsk. Men byen er Bergen og saken står i brann. Fortsatt.
Alt i alt fungerer «normaliseringen» av Varg Veum (antakelig - i følge bergenserne i alle fall:) skuffende godt. Film krever ofte forenkling, både av typer og konflikter og underliggende kolorering, i forhold til romaner. Her er det gjort med vett og forstand og med sunn dramaturgisk økonomi.
Trond Espen Seim fungerer godt i tittelrollen, selv uten akevitt og sliten bil. Han har beholdt kjernen av den vitende og erfarne detektiven med evne til logisk tenkning basert på dyp menneskelig innsikt.
Bjørn Floberg som «motparten», politietterforsker Hamre, er ikke for sur og slett ingen dumskalle. Det er bra. Og nødvendig; den forløsende humoren ligger nemlig mellom historiens to alfa-hanner.
Filmens første del er den svakeste. Lyden er ikke god nok; det burde være totalt unødvendig å måtte streve med å høre hva som blir sagt. Det slumses utilgivelig med politiarbeidet: Utallige tråkkende mennesker på et åsted er rent amatøreri. Et par av Veums slutninger er også så opplagte at de ikke burde overraske noen, selv ikke Bergens-politiet.
Men filmen bygger opp en fin nerve etterhvert, som pent kles inn av Gaute Gunnaris vakkert rufsete foto. Og viktigst: Når det virkelig drar seg til med action mot slutten, blir det både spennende nok og dramatisk nok. Endog troverdig nok.
Så alt i alt: Bra!
