Se opp for syreangrep.
Ingen andre enn Devendra Banhart er i stand til å gi ut plater som så sterkt vakler fra intetsigende nonsens til det smått geniale. Dette er nok en underlig blanding av vakre små viser med så sterk psykedelisk forankring at man fint kan mistenke senhippien for å konsentrere seg mer om bevissthetsutvidende remedier enn å redigere sin egen kunst. Bak de forsiktige sambataktene, bak gospelen, bak retrofunk-linjene à la Jackson 5 og bak de jødiske bryllupsrytmene, ligger det kanskje sterkeste våpenet til Banhart - stemmen. Den bruker han som det skjøre instrumentet det virkelig er, komplett med en falsett, skurring og skjelv som hever de beste låtene til stor kunst. Alle som så Devendra Banhart under Øyafestivalen i sommer, vet at han kan være en underlig skrue. Men han er også uendelig begavet - når han er i fokus.
ANBEFALTE KJØP: «So Long Old Bean», «Seahorse». «Bad Girl», «Freely» og «Lover».
STEIN ØSTBØ