Hvor vondt er det egentlig lov å ha det?
Polly Jean Harvey har aldri skydd musikalsk nakenhet eller sårbarhetens brutalitet gjennom sin 15 år lange karriere, men på «White Chalk» gir hun ikke engang en stakkars lytter muligheten til å gjemme seg bort i de kantete gitarslyngene hun har hatt for vane å omgi seg med.
Dette er muligens det mest desperat triste albumet en vel etablert artist noen gang har gitt ut på et stort selskap; det føles som å krype rundt i et åpent sår. Instrumenteringen er nærmest barokk; her er det piano, harpe, mellotron og andre mollstemte torturredskaper som dominerer. Harvey selv synger i et unaturlig lyst toneleie, og høres ut som et fortapt lite barn på en øde øy hvor solen aldri titter frem.
«White Chalk» vitner om en sønderknust sjel som formidler all tenkelig smerte hun har gjennomgått i livet, og det dempede uttrykket bare understreker ensomheten. PJ Harvey er en begavelse av det sjeldne, og beviser det også her. Men det er nesten uutholdelig å lytte til, og for min egen del håper jeg at jeg aldri får behov for å spille albumet igjen.
ANBEFALTE KJØP: «Dear Darkness», «When Under Ether», «White Chalk», «The Piano».
THOMAS TALSET