«Sonic Rush Adventure» er et strålende eksempel på et spill der historien med fordel kunne vært droppet.
Det hele starter med at det lynraske piggsvinet Sonic og ekornet Tails i nesten storslått og klassisk Robinson Crusoe-stil skylles opp på en tropisk palmekledd øy. Deretter faller historien til pinlige nivåer hvor irriterende og til tider overflødig dialog strekker tålmodigheten farlig langt.
Håpet er heldigvis ikke ute for våre skibbrudne helter: øya er bebodd og en vannscooter gjør det mulig å bevege seg i øyas nærmeste omkrets for å oppdage andre ressursrike øyer.
Når du har samlet sammen noen klumper jern, skrapmetall, røde krystaller og andre ressurser i riktige proporsjoner, kan det drevne ingeniørekornet sette dem sammen til skute, luftputebåt og ubåt som gjør deg i stand til å bedrive øyhopping til nye øyer stadig lenger vekk fra hovedbasen.
Og det er nettopp på disse nyoppdagede øyene at farten og de spesielle plattformelementene, selve essensen i «Sonic»-spillene, kommer til syne.
Verdens raskeste blålakkerte piggsvin får nemlig her boltre seg på plattformbaner av klassisk Sonic-sort med looper, stup, fiender, en enorm mengde cheerios-liknende gullringer å samle på og diverse andre hindre som er der for å gjøre livet surt for deg.
Ting går fort, og omgivelsene flyr gjerne forbi så kjapt at du bare rekker å registrere alle de tingene du går glipp av, slik det gjerne blir i «Sonic»-spill.
«Sonic Rush Adventure» er nemlig ikke av spillene som kan sveve på den avhengighetsdannende samlemani-effekten enkelte spill gir. Dette fordi all tid og forsøk på grundig ringesanking fort blir forgjeves:
Med en enkelt feil - eksempelvis et krasj med en piggete skapning i 120km/t - spretter ringene du så pertentlig har samlet sammen til alle kanter. Ringoppsamlingen i Sonic føles stadig som et ondskapsfullt hån mot samlemanikeren.
Besøkene på de forskjellige øyene foregår stort sett i 2d på de to skjermene, det vil si at både hovedpersonen og farene han står ovenfor beveger seg vekselvis mellom de to skjermene.
Dessverre føles dette mer kaotisk enn nyttig, og du er langt ute i spillet før det faller naturlig å flytte blikket opp og ned til rett tidspunkt.
Ved siden av en svak historie er overdreven repetisjon en av hovedingrediensene i «Sonic Rush Adventure». Du må vente deg å spille de samme banene gang på gang for å samle sammen ressursene du trenger.
Positive mennesker og tilhengere av serien vil nok peke på at dette åpner for muligheten til perfeksjonering og beherskelse av utfordringene som hver enkelt bane byr på. For min del blir disse positive effektene overskygget av voldsom irritasjon og stadig gjesping.
«Sonic Rush Adventure» har allikevel enkelte positive punkter som bidrar til å veie opp for irritasjonsmomentene.
Til tross for enkel utforming og det faktum at de minner mye om spill man kan spille gratis på nett, er minispillene underholdende nok til at munnvikene trekker smilet opp til horisontal posisjon igjen.
Reisingen mellom øyene er utformet som forskjellige spill som avhenger av fremkomstmiddelet. Den stolte skuta gir deg muligheten til å senke aggressive baljer og båter med kanon mens du beveger deg fra A til B, mens luftputebåt byr på et minispill med høy intensitet og sterke likhetstrekk med «Space Harrier».
Enkelte av bossene du møter på slutten av hvert øybesøk er kreative og annerledes nok til å underholde, og krever - til tross for relativt lav vanskelighetsgrad - en timing som forutsetter at man holder tunga rett i munnen.
Likevel, hvis ikke innholdet appellerer hjelper det ikke at det går fort i svingene.
PS: I salg fra fredag 28. september.
Trailer fra DS-spillet Sonic Rush Adventure.