Og et eksempel på førstegenerasjons Wii-spill, der alle utviklere fortvilt forsøker å lage et spill med håndkontrolleren til Wii som hovedpersonen, i stedet for et spill som faktisk bruker kontrolleren på en naturlig måte.
«Boogie» går ut på to ting: danse og synge. Dansingen foregår ved at du velger en tegnefilmaktig figur som danser når du veiver håndkontrolleren i takt med musikken. Opp, ned, høyre eller venstre. Av og til kan du holde inne en knapp og svinge kontrolleren i forskjellige angitte retninger, og få bonuspoeng.
Kobler du til en nunchuck-kontroller kan du gjøre et par ekstra ting, blant annet trykke på en knapp så figuren synger ute av takt med vokalen i sangen, og posere, men sistnevnte er så upresist og fungerer så dårlig at det er like godt å la være.
Syngingen gjøres med en mikrofon som følger med, men spillet tilgir selv tonedøve vokalister som meg selv, og blir dermed altfor enkelt. Mikrofonen fungerer dog utmerket til å leke beatbox med, noe sønnen min på seks fort fant ut, og da var det slutt på synginga.
Det beste med «Boogie» er egentlig låtutvalget. Til tross for at ingen av låtene er fra originalartistene, er coverversjonene av høy kvalitet, og de aller fleste er veldig dansbare.
Men det hjelper lite når man som spiller blir sittende i ro og vifte håndkontrolleren som en slags dirigent. Det er artig å danse selv, det er ikke like artig å se en figur danse på skjermen. Kjøp heller en dansematte, eller sett på noe musikk og dans og syng med barna dine selv.
Nå skal det nevnes at sønnen min hadde det moro med spillet da vi testet det. Men idet jeg satte meg ned for å skrive denne anmeldelsen mens han skulle fortsette å spille, spurte han pent om han ikke heller kunne få spille litt mer «Super Paper Mario» i stedet for «Boogie»...