Kate? Næsj...
Den irskfødte londonjenta Kate Nash er så vidt passert 20, og ble sommerens store popkomet i Storbritannia - i all hovedsak på grunn av visse likhetstrekk med Lily Allen, som hun også har blitt «MySpace-venninne» med. Likheten handler i stor grad om utpreget London-aksent og en direkte måte å fortelle historier på.
Men Nash er, med unntak av i enkelte korte glimt, ikke i nærheten av Allens popkvaliteter. Hun er mye mer tradisjonelt singer/songwriter-anlagt, og som sådan mindre musikalsk eventyrlysten. Nash er også milevis unna Allens frekke lyriske koketterier; hun babler for mye, og når hun prøver å treffe blinken hardt har hun en tendens til å skyte seg selv i foten, som på «Dickhead» - muligens årets dummeste sang.
Imidlertid har frk. Nash, som nevnt, sine glimt, som alle kjennetegnes av større rytmisk tyngde, og som hinter om at noen hadde det litt for travelt med å få dette albumet ut på markedet.
ANBEFALTE KJØP: «Foundations», «Shit Song», «Pumpkin Soup»
THOMAS TALSETH