Leif Ove Andsnes' nye Grieg-plate har fått mye oppmerksomhet, ikke minst fordi han har spilt inn den storslåtte g-moll-balladen for første gang. Et meget krevende verk, teknisk og musikalsk. Mye tyngre i tonespråket enn mye annet av Grieg - et praktstykke der en tilsynelatende enkel folketone varieres på så mange måter og nivåer, harmonisk og formmessig, at den blir til et mektig, mangefasettert stykke musikk.
Og Andsnes kommer meget godt fra det. Han har den rette intensiteten som gjør at han får fram skinnende klangbilder ut av et melodisk materiale som kan synes lite og enkelt, han spiller med en sår nerve som kler denne musikken sjeldent godt, før han så legger bredsida til og vrenger ut voldsomme uttrykk. Dette ruver. Innspillingen av a-moll-konserten er fra 2002, og Andsnes og Berliner-filharmonikerne under Mariss Jansons gjør den utsøkt.
Som ekstra krydder kommer seks lyriske stykker spilt på Griegs eget flygel. Det låter fint, men her er det den store og sagnomsuste g-moll-balladen som er hovedsaken. La den få være dét.
Tori Skrede