Disse waliserne med Gruff Rhys i front har vært britpop-outsidere helt siden bølgen var på sitt største på nittitallet og har vist en imponerende stayerevne i motsetning til sine samtidige kolleger.
Super Furry Animals er fremdeles så uforutsigbare som man bare kan bli når man lager plater etter innfallsmetoden. Noen ganger låter de som glamversjonen av XTC, andre ganger fremstår de som et Suede som har gått seg vill i den walisiske villmarka, før de plutselig bestemmer seg for å finne ut hvordan Paul Weller høres ut når han synger falsett eller hvordan Elvis Costello synger country på en useriøs måte. Med andre ord - dette låter i det hele tatt veldig Super Furry Animals, og egentlig er det beundringsverdig å skape popmusikk som absolutt ingen andre lager. I dette tilfellet står likevel alle innfallene litt for mye i veien for de virkelig gode melodiene.
Anbefalte kjøp: «The Getaway Song», «Into The Night» og «Baby Ate My Eightball».
STEIN ØSTBØ