Noen vil kanskje si at onlinespill ikke er noe for barn, at det vil være kynisk å markedsføre denne typen tidssluker mot barneskoleelever. Elever som heller burde løpe rundt ute i den frie natur, sparket fotball, plukket sopp og slikt.
Isåfall eier «Maple Story» ingen skrupler, for med kvalmende søt grafikk og lettlærte kontroller er det ingen tvil om hvilke aldersgruppe spillet sikter seg inn mot. Spillfigurene ser da også ut som de er omtrent åtte år.
Men den debatten overlater jeg til «Holmgang» og «RedaksjonEN», la oss heller ta en liten titt på hva som skjuler seg under det søte, blomsterdekorerte panseret.
Spillet har eksistert lenge, det dukket opp i 2002 i Asia og i 2005 i USA. Nå er altså turen kommet til Europa. Over 60 millioner registerte brukere på verdensbasis burde vel garantere for kvaliteten? Vel, det er fryktelig mange som røyker også, uten at jeg vil anbefale noen å begynne med det.
Navnet i seg selv grenser til brudd på markedsføringsloven, fordi det er nemlig ingen historie i «Maple Story», snarere tvert imot.
I seg selv ingen krise i et online-spill, man skal jo som kjent skape sin egen historie og så videre, men man kaller ikke «GTA» for «Josefine i byen» heller.
Spillmekanismen følger den gode, gamle formelen for onlinespill. Du jobber deg oppover i nivåer ved å drepe monstere av stadig sterkere kaliber, sørge for at figuren din er utstyrt med det nyeste og frekkeste innen våpen og klær og.. vel.. det dekker vel forsåvidt det meste. Innhold er ikke «Maple Story» sin sterkeste side.
De fire grunnklassene, eller «jobbene», i spillet kan oppgraderes til mer avanserte klasser etter at du har nådd et høyt nok nivå. I teorien bidrar dette til mangfoldet i spillet, i realiteten er det bare kosmetisk.
I rettferdighetens navn så er faktisk ikke «Maple Story» et håpløst spill. De første timene er det faktisk ganske så underholdene, monstrene er originale og pent tegnet, atmosfæren er koselig og barnevenlig, brukergrensesnittet er oversiktelig. Dessuten er det gratis.
Iallefall på overflaten. Det koster ingenting å spille «Maple Story», men for å få tilgang til kule klær, frisyrer og solbriller må du ut med noen kroner.
Ikke noe galt i det, men at du kan kjøpe deg tidsbestemte XP-bonuser som halverer tiden det tar å nå høyere nivå, kan fort gjøre «Maple Story» til en dyr opplevelse. Særlig hvis du har tenkt å bli en seriøs «Maple Story»-spiller.
Hvorfor du skulle ønske det, derimot, er for meg en gåte. Etter at den første interessen har dabbet av, er sjansene for at den noensinne klarer å ta seg opp igjen mindre enn at Elvis faktisk lever og driver gårdsbruk i Lom.
Dersom et spill skal beslaglegge hundrevis av timer av fritiden din bør det ikke være mangel på ting å gjøre, det er det i «Maple Story».
I all den tid «Maple Story» er gratis og ikke tar opp særlig mye diskplass, skader det ikke å ta en titt selv, men du lider ikke noe stort tap om du står over.
Man kan også spørre seg selv om det er behov for et online-spill for denne aldersgruppen. Spør du meg kan man drøye den til de er gamle nok til å spille «World of Warcraft».