Oppvekstsskildring, tidsbilde og oppgjør med fremmedhat: Tre filmer i én. Alle gode.
STJERNER: Thomas Turgoose, Stephen Graham, Jo Hartley
HANDLER OM: Sjelfulle, triste Shaun, som mistet sin far i krigen mot Argentina. I løpet av en sommerferie treffer han en gjeng «skinheads» som gir ham plass i fellesskapet. Så kommer gjengens gamle leder, Combo, ut av fengsel som en forandret, hatefull mann.
DOM: Finnes det noe mer deprimerende enn brunsteins-England på det tidlige 1980-tallet? Da popgruppen Wham! drakk blå drinker på «Club Tropicana», den hippe London-ungdommen søkte virkelighetsflukt på The Hippodrome i London og Charles fikk sin Diana - mens streikene raste i gatene og Margaret Thatcher bombet argentinske skip?
Den britiske «skinhead»-kulturen handlet opprinnelig om forbrødring. Så, tidlig på 1980-tallet en gang, ble denne subkulturen splintret. Store grupper «skinheads» kuttet ut jamaicansk skamusikk og «pork pie»-hatter med «oi!»-punk og blind nasjonalisme. Det britiske «National Front» var, som slike «bevegelser» ofte er, en ullen blanding av unge «hooligans» og marginaliserte gamle patriotskrullinger.
Regissør Meadows tar epoken på kornet allerede i tittelsekvensen. Fortsettelsen skuffer ikke: Historien om Shaun, som leter etter seg sjæl på et sted hvor det ikke er så mye å finne, og hvordan han ender opp i dårlig selskap, kan kanskje synes kjapp og lettvint. Men det er fordi ting som dette gjerne (kursiv) skjer (kursiv slutt) kjapt og lettvint i en 12 år gammel gutts liv.
«This Is England» føles ett hundre prosent troverdig, både som øm oppvekstsskildring og oppgjør med hatets tragedie. Fortellingen er hele veien preget av humor og en røff mot-alle-odds varme, og filmen hjelpes umåtelig av to helt gigantske skuespillerpresstasjoner: Graham som den psykotiske Combo og vidunderlige Turgoose som guttungen som ender opp som den vesle jeans-, Ben Sherman- og Dr. Martens-kledde maskoten hans.
At gjengmentaliteten avgir en skummelt forførerisk varme, er noe det er blitt laget filmer om før. Det betyr ikke at vi ikke trenger flere. Spesielt ikke når de er så knallgode som denne.
MORTEN STÅLE NILSEN
