MED: Stuart Townsend, Seth Green, Amy Smart, Kate Ashfield, Anna Chancellor, Philip Jackson, Jodhi May.
Stønn. Har ikke evolusjonen kommet lenger?
HANDLER OM: Den mislykkede forfatteren Olly kjeder livet av seg i jobben som sekretær i et forlag for kvinners selvhjelpsbøker, mens hans studiekamerat, den brautende James, er suksessrik og gifteklar. Da Olly møter hans forlovede, den vakre (sjelløst framstilte) Sarah, faller han dessverre pladask. Hans fandenivoldske bestevenn Murray gjør alt for å bringe de to sammen.
DOM: Bare noen minutter inn i filmen er Olly allerede dekket i dueskitt og ramler baklengs ned en trapp, til allmenn forlystelse. Filmen fyker avgårde i et ubeherska tempo, helt ute av sync med seg selv. Dette er strengt tatt bare en lang, sjangerforvirra serie av dårlige ideer; påtatte stand-up-sketsjer skvist inn i britisk humorformat, og skrudd sammen med noen parodiske romantikkscener med Olly og Sarah som sender hverandre leirbål-blikk mens happy-go-lucky-musikken gynger i bakgrunnen.
En del av sketsjene er totalt umotiverte, som når Olly i en butikk steller seg på en tredemølle som løper løpsk, og han beiner rundt til han tryner baklengs inn i en strategisk plassert stabel med skoesker.
Dermed inneholder filmen altså to av slap-stickens dårligste vitser: den med tredemølla og den med dueskiten. Bare bananskallet glimrer med sitt fravær.
«The Best Man» er masete og uten rytme. Seth Green har som Murray en viss djevelsk sjarm, men skuespillerne har ellers åpenbart vanskelig for å tro på plansjene av noen roller de er tildelt.
Dette er et forsøk på å lage en hjertelig og småquirky komedie, men resultatet er først og fremst gjennomgående dårlig håndverk og slapt plott. Det er nesten så jeg blir indignert når de bruker en låt jeg liker.
SILJE BEKENG
