MED: Audrey Tautou, Guillaume Canet, Laurent Stocker, Francoise Bertin.
Dyktig utført drama i slitt idyll.
HANDLER OM: Camille er vaskehjelp og har det kaldt og stusselig i bygården sin, inntil hun blir venner med snodige Philibert - en smånevrotisk fyr med tversoversløyfe, som gjør slikt som å rette på etiketter i butikkhyllene. Han introduserer Camille for Franck, den uimotståelig arrogante typen en straks forstår hun er ment for, til tross for at de umiddelbart hater hverandre. De tre blir boende sammen, og etterhvert blir Francks bestemor Paulett en del av den besynderlige gjengen. Det handler stort sett om at de har det fint og litt vanskelig, nærmer seg hverandre og trekker seg unna igjen.
DOM: Regissør Claude Berri har en bråte med filmer på samvittigheten, både som regissør, produsent og på manussiden. Her har han tatt den prisbelønte skribenten Anna Gavaldas roman, og laget en film så fransk og bonderomantisk at det formelig drysser tørkede rosenblader og fin sigarettaske av den.
Audrey Tautou har tatt til fornuften etter Da Vinci-koden, og som slitenvakker nerdejente er hun magnetisk. Her klipper hun endog håret, og blir enda likere sin navnesøster Audrey Hepburn.
Filmen har et litt gammelt uttrykk; det bleke fotografiet, den ærverdige, arvede leiligheten ungdommene bor i. Leiligheten blir en slags kontrast til sine beboeres alder og livsstil, dette aspektet får en ny side idet gamle Paulett kommer inn i bildet. Filmen forener generasjoner med en sjelden respekt og selvfølgelighet. Vi tas også med ut på den franske landsbygda, det er skeivt og rustikt slik virkeligheten har vært i århundrer før ordnene shabby og chic noen gang ble plassert i samme setning.
Dette er et persondrama der konfliktnivået for store deler av tida er skrudd helt ned. Her må du være villig til å la deg sjarmere, ellers blir det bare kleint. En såpass harmonisk film er et vågestykke å lage; alt hviler på godt spill, nydelige situasjoner og detaljer. Og det er det nok av her. En mann i en bitteliten birolle stråler dybde og personlighet bare gjennom måten han ler på - i noen få sekunder. Spesielt Philibert er utsøkt skildret, dessverre spilles han etterhvert ut på sidelinja til fordel for den sentrale romansen, filmen er i den forstand ikke så balansert som den burde vært.
«Sammen er vi mindre alene» er en film om mennesker som gjør det som kreves av dem. Og så er det en fryktelig romantisk historie om han og henne, rett og slett. Smelt, om du vil.
SILJE BEKENG
