Da undertegnede så den, gikk strømmen i kinosalen. Denne komedien er under alle omstendigheter sort.
STJERNER: Matthew MacFayden, Keeley Hawes, Andy Nyman
HANDLER OM: En begravelse der «Murphys lov» slår inn for alvor, og alt som kan gå galt, går galt.
DOM: Bra fyr, Frank Oz. Han var, etter Jim Henson, hovedansvarlig for å ha brakt verden den fantastiske TV-serien «The Muppet Show» og tilliggende filmherligheter, og Hollywood-CVen hans som regissør av «konvensjonelle» filmer er ujevn, men så godt som fri fra pinligheter.
Med «Stor oppstandelse» er han tilbake i fødelandet England igjen. Med noe som umiddelbart føles som en oppdatering av forne tiders kyniske «Ealing-komedier» - sjangeren hvis 1940- og 50-tallsgullalder ga verden «The Ladykillers» (1955), Alec Guinness og mye annet fint.
Han setter mer eller mindre moderne «sjokkingredienser» som homofil sex med dverger og LSD-tripping inn en grunnleggende sett veldig tradisjonell farseramme, og gir seg ikke før en av karakterene har fått bæsj i ansiktet. Beundringsverdige greier, som du skjønner, men som forviklingskomedier flest blir «Stor oppstandelse» mer enn smule anmasende, trass i sitt mørke «helvete er andre mennesker»-anliggende.
Hovedinnsigelsen er noe såpass alvorlig som at jeg ikke lo. Og du kjenner jo meg, jeg ler av det meste.
MORTEN STÅLE NILSEN
