Det er ikke hvem som helst som står bak «Blue Dragon».
Målet er tydeligvis å lage en Xbox 360-konkurrent av serier som «Final Fantasy», og både Hironobu Sakaguchi («Final Fantasy»-seriens gudfar) og Akira Toriyama («Dragon Ball»-designer) har vært med på utviklingen av spillet.
Man skulle tro at dette var en sikker oppskrift på suksess. Resultatet er derimot et rollespill pakket inn i strålende musikk og visuell eleganse, men som likevel sliter med å engasjere.
Historien er ikke noe utenom det vanlige. En ond, skrukkete gamling i en flyvende rullestol (med det fryktinngytende navnet Nene) er skurken i spillet.
Etter å ha plaget folk og fe i årevis med en lilla sky som han sender ut med jevne mellomrom, bestemmer omsider en gruppe barn seg for å utfordre ondskapen.
De legger derfor ut på eventyr på egenhånd i håp om å stoppe Nene og redde både familie, venner og - naturligvis - hele resten av verden.
Ved å svelge en lysende blå kule, blir barna på mystisk vis skjenket magiske krefter i form av dyreformede blå skygger, deriblant den blå drageskyggen som har gitt spillet sitt navn.
Barna kaster ikke bort tid på å tenke på næringsinnhold, eventuelle ukjente bieffekter eller risikoen av å spise blå, mystiske objekter, men setter raskt kreftene i bruk i kamp mot Nenes allierte.
Og på dette punktet kunne spillet ha bydd på større utfordringer. Kampsystemet i seg selv er av den tradisjonelle, turbaserte sorten og byr sjelden på store vanskeligheter.
Enkelte nye vrier er kjærkomne, som muligheten til å velge flere fiender samtidig når du vandrer rundt i felten. Dette fører noen ganger til at dine fiender angriper hverandre på underholdende vis og gjør din oppgave lettere.
Dessverre føles det hele veien som om jeg blir geleidet avgårde uten at verken kampsystemet eller historien byr på utfordring av det helt store slaget. Spillet oppleves også til tider som en «light»-versjon av «Final Fantasy».
Hadde det ikke vært for den høyst irriterende stemmen til den lille helten Marumaro, som bryter inn med mer eller kanskje heller mindre kloke kommentarer i hver bidige filmsnutt, ville jeg ikke hatt problemer med å duppe av midt i eventyret spillet forsøker å formidle.
Det skal likevel sies at «Blue Dragon» er påfallende pent å se på, både i de mange filmsnuttene og når du spiller. Her klarer spillet å levere en opplevelse som til forveksling ser ut som en animert tegneserie beregnet på barne-TV.
Musikken som akkompagnerer dine små og store heltebragder er også verdt å merke seg. Det er stor variasjon i det som tyter ut av høyttalerne, og du vil nok både finne musikk du føler du kunne vært foruten og musikk du gjerne skulle hatt i CD-hylla.
For undertegnede var ikke boss-musikken av Ian Gillen det som falt mest i smak, men for Deep Purple-tilhengere kan det nok regnes som et viktig kjøpsargument. Den skrikende Gillen og de elektriske gitarene dukker nemlig opp støtt og stadig.
«Blue Dragon» er totalt sett en godkjent spillopplevelse.
Men det er fortsatt et godt stykke igjen til Xbox 360 kan regnes som en attraktiv spillplattform for tilhengere av japanske rollespill.
PS: Lanseres fredag 24. august. Mistwalker, utvikleren bak «Blue Dragon», har også flere rollespill på lanseringslista før nyttår. «Lost Odyssey» ventes til Xbox 360 16. november.