MED: Mariann Saastad Ottesen, Trond Fausa Aurvåg, Peter Stormare, Henrik Mestad, Anna Gutto.
HANDLER OM: "Han" lever en sorgløs ungkarstilværelse, inntil Marianne finner det for godt å innvadere livet hans. Storøyet og ikke lite tafatt blir han vitne til sin egen skjebne som kasteball for en kvinnes relativt uforutsigelig innfall. "Hans" største problem blir å overbevise seg selv om at det er slik livet og kjærligheten og meningen med livet skal arte seg. Til å hjelpe seg, har "Han" svømmehallens mannsfellesskap - og særlig den mystiske selvoppnevnte vismannen "Glenn".
DOM: "Tatt av kvinnen" er en strålende god og meget underholdende film. Formmessig er noe av det aller, aller beste jeg har sett av norsk film; dette er høy internasjonal klasse! Innholdsmessig er det nesten like bra: Den evige mannsfommelen lunter saktmodig og omfattende pasifisert gjennom livets praktiske og følelsesmessig stormkast, skapt av denne tornado av et kvinnemenneske. Hun legger absolutt alle premisser - for alt. Mens han fortvilet forsøker å finne ut av hva som har rammet ham.
Det er stykkevis urkomisk! Petter Næss er ikke bare ufattelig stø på regihanda - han leker seg i tillegg storartet med stundesvis ørsmå - men alltid virkningsfulle - ekstrapåhitt. Så selv når det forventede inntreffer, får man alltid et uberegnelig ekstrapoeng med på kjøpet. Dette er frydefull finurlig fortettet filmskaping!
Rollebesetningen er noe nær perfekt. Trond Fausa Aurvåg er HELT perfekt som "Han". Denne rollen er han født til. Punktum. Mariann Saastad Ottesen har det litt vanskeligere, hun skal tross alt lage en slags galskapens relevante normalitet innenfor et mye videre handlingsregister. Det gjør hun meget godt, men ytterst kritisk sagt ville hun for denne anmelder fungert enda bedre med ytterligere en halv grad feber i sine villeste øyeblikk.
Peter Stormare er en søyle som svømmehallsbuddha. Mens Henrik Mestad nå har nådd et slikt birollenivå, at tre minutter (denne gang som fertil sunnmørsk ørneforsker på en nordlandsøy) er nok til å skape det helt uforglemmelige.
Foto er et sant mesterskap i vidvinklert livsundring. Og alle øvrige elementer spiller hundre prosent med på laget.
Er det så noe i det hele tatt å innvende? Vel; det er, som allerede nevnt, utelukkende på detaljnivå - som man jo kan gjøre når filmen er så formfullendt som dette. Og det blir at i små partier sånn midtveis gjør man seg en tanke om det dette stoffet også har vært teater; ørsmå antydninger til filmisk tomgang. Men aldri mye, aldri særlig merkbart.
Erlend Loes bok er god. Men den glemte jeg faktisk underveis - hvilket er det beste beviset på at filmen står på alle måter fjellstøtt selvstandig i alt sitt forehavende.
Jo takk, det nye norske filmåret, som startet med åpningen av Den Norske Filmfestivalen her i Haugesund i går kveld, innledes råsterkt!
Ordinær kinopremiere blir 7. september. Det er bare å glede seg.
