Uhyre ambisiøst norsk filmprosjekt går sjenerende ofte på grunn.
MED: Pia Tjelta, Kim Sørensen, Henrik Rafaelsen, Charlotte Frogner, Gard Eidsvold, Frank Kjosås, Mikalis Koutsogianniakis, Jon Skolmen.
HANDLER OM: Fem mennesker: En postordrebrud fra Ukraina, en kjøpesenterklovn, en Amnesty-verver i rullestol, en suksessfull forretningsmann, en homofil 60-årig horekunde.
Det er samme kveld. Tilsynelatende har de intet med hverandre å gjøre. Men etter hvert som de innhentes av den dypeste «sannheten» om egne liv, får de felles berøringspunkter.
DOM: Spillefilmdebutant-regissørens og manusforfatterens prosjekt er blant de mest ambisiøse norske filmprosjektene jeg har sett. Det skal han ha for! Hans dype og grunnleggende ambisjon om en avansert filmfortelling om eksistensielt utilslørte livproblemer hos mennesker utenfor den slagne normalitet, er all ære verd!
MEN: Filmen holder aldri hva den lover. De stadige hoppene fra karakter til karakter virker etter hvert mer atspredende enn samlende. Rolleprestasjonene variere milevidt; på sitt beste er de gode, på sitt dårligste nesten pinlig påminnende om dårlig norsk filmdialog og typeklisjéer fra 70-tallet.
Her og der er manuset rett og slett for svakt, som når «kjøpesenterklovnen» Kim Sørensen går fra himmel til helvete - fra genial til helt håpløs stand-up-komiker. Ingenting - absolutt ingenting - i teksten antyder hva som skal være godt eller dårlig, man må se på publikumsreaksjonene for å forsøke å forstå dramaturgien. Sånt holder ikke - på langt nær!
Men mitt aller største problem kommer med filmens avslutning. Riktignok finnes det fine øyeblikk av erkjennelse. Men selve veven av handlinger, mennesker og erkjennelser spriker altfor mye til å gi en konkluderende sum - et vitnemål om et samlende filmverk.
JON SELÅS
