Finnes det noen med større hjerte i artist-Norge enn Thomas Dybdahl for tiden?
Det er egentlig et retorisk spørsmål all den tid publikum strigråter og lukker øya i hengivenhet når Stavangermannen klatrer opp i falsetten på sine dempede og empati-marinerte soul-perler. Under Øya-konserten fikk vi til og med et frieri på direkten under "One Day You'll Dance For Me, New York City". Med den stemningen som allerede da var i duskregnet i Oslos middelalderpark, er det egentlig unødvendig å fortelle hva utfallet av frieriet ble.
Det var faktisk bare ett eneste ankepunkt ved gårsdagens Dybdahl-konsert, og det het Kringkastingsorkesteret (KORK). Et luksusproblem, med andre ord, fordi KORK er et fabelaktig orkester som vet hvordan de skal farvelegge pop-orkestre, ikke minst når National Bank-kollega Lars Horntveth har regien på arrangementene. Men Thomas Dybdahl og hans sanger - og hans eminente band - trenger faktisk ikke disse farvene. De har allerede hele paletten i en slik grad at ekstrafarvene blir overflødige.
Thomas Dybdahl og hans band er best alene, og slik bør det forbli. Det skader heller ikke at både Håkon Kornstad og Mathias Eick stikker innom som gjestemusikere.
Men bevares - det ble en velsignet aften, også med KORK på scenen. Likevel vet Thomas Dybdahl at han ikke trenger andres velsignelse for å overbevise.
STEIN ØSTBØ