HANDLER OM: Den foreldreløse sneipen Lewis, et rivjern av en oppfinner, må dra til fremtiden for å redde sin egen oppfinnelse, Minnescanneren, fra den skumle tyven Bowlerhattmannen. Klarer han ikke det, er det fare for at fremtiden ikke blir hva den en gang var.
DOM: Når de ganske tunge, batteridrevne brillene først er på, er det lett å la seg imponere av denne digitale 3D-kinofilmen, den første i sitt slag som vises i Norge (NB! Kun Bergen, Oslo og Trondheim kjører 3D-visninger). De sorthvite minnene fra tidligere eksperimenter med 3D-film - den gamle, ikke-digitale varianten av teknologien var forbigående populær i den gimmickbesatte skrekkfilmbransjen på 50- og 60-tallet (selv Alfred Hitchcock prøvde seg) - blir som blåst bort idet sprakende grønne frosker hopper mot deg ut fra en eske, tilsynelatende rett ned i fanget ditt. Fargene og tegningene føles så godt som like skarpe som i konvensjonell tegnefilm, og det stimulanssultne barnet i oss alle fryder seg. En stund, i hvert fall.
For det må sies at selve filmen ikke er noe særlig tess. «Familien Robinson» kan rent visuelt ligne på den langt spenstigere «De utrolige» - karakterene er underbitt, skjevt leppeløse, og ser merkelig overanimerte ut når de snakker. Historien er en slags barneversjon av ungdomsfilmen «Tilbake til fremtiden» (1985) - komplett med en nostalgisk 1950-tallsutseende, retrofuturistisk fremtidsby med runde Cadillac-former, der folk reiser til jobben i såpebobler. Problemet er bare at filmen har sjarmen til en masete morgentegneserie på TV, samt at den er for lang, rørete og komplisert til å la seg forstå av de aller minste. Ville jeg tro.
Et billig, men morsomt visuelt «kick» er «Familien Robinson» blitt, men filmen er ikke god nok til å transcendere sine røtter i en tivoliteknologi som trenger bedre «software» enn dette. Om den har håp om å komme for å bli.
MORTEN STÅLE NILSEN
