Hvorfor låter de fleste trøndere bedre live enn på plate?
The Moving Oos er intet unntak. På Øya teller bandet ni personer, inkludert to ooo-damer på kor som gir en verdifull ekstradimensjon til trøndernes rock'n soul-uttrykk. Bandets mer utsvevende eksesser blir mindre interessante når de mer kontante låtene - med vokalist Frankie Costellos korrekt røffe stemme i front - rulles utover publikum med både hode og hjerte på rett sted.
Og lykketreffet "Romancer" er jo en fabelaktig låt. Da fremstår Moving Oos som et røft og sultent Black Crowes, selv om trøndernes fremste inspirasjonskilder må sies å være fra England - fra Who, Faces og Stones, band som gitarist og altmuligmann fra tidligere Cadillac, Per Borten (han spiller også med New Violators senere på Øya), garantert har i platehylla hjemme.
Sannsynligvis er disse platene også datert tiden da hans egen bestefar ved samme navn var statsminister på slutten av sekstitallet, men fremdeles blir Moving Oos like mye pastisjer av heltene som de er originale. Og apropos Per Borten - med tanke på hans ymse bandprosjekter for tiden er det neppe nødvendig å undre seg på samme måte som Moving Oos' trommis gjorde via t-skjorteteksten sin på Øya; "Who The Fuck Is Per Borten?"...
STEIN ØSTBØ