Lyden av et smil som stivner etter tre låter.
Egil Hegerberg er ikke som alle andre, og det skal vi jo omfavne. En liten stund, i alle fall. For hans surrealistiske form for humor har sine øyeblikk, men aller helst i ørsmå doser.
Hegerbergs største problem tekstmessig er fraværet av sammenheng. Morsomhetene hans blir altfor tilfeldige og fragmentariske i den store helheten, og det er vel kun i «Grana er straight» at vi klarer å holde på fliret gjennom hele låta.
I motsetning til beslektede Black Debbath mangler med andre ord Bare Egil Band en rød tråd, hvilket også gjelder tonefølget. Her serverer Hegerberg alt fra romklang-reggae til Raga-rock, ispedd klassiske tilløp, DumDum-pastisjer og hårete heavy («Gulost i doss» er faktisk ekstremt fengende {hellip}).
Jeg må nok i mitt stille enfold undre meg på hvem i all verden det er som kan få noe ut av en slik plate, dessverre.
Anbefalte kjøp: «Gulost i doss», «Sløy, dopforherligende reggaelåt», «Politimester Egil».
STEIN ØSTBØ