Forhenværende heroinister slår tilbake.
Bandet som ga både navn, kvalitet og narkomyter til «Madchester»-bølgen på slutten av åttitallet, har bestemt seg for å gjøre comeback, 15 år etter at de kollapset under legendarisk katastrofale omstendigheter. At de i det hele tatt er i live, er noe av et mirakel. At de låter ganske bra, tidvis utmerket, er kanskje enda mer oppsiktsvekkende.
Shaun Ryder er og blir en begavet poet fra den aller skitneste kroken av rennesteinen, og bandets kaotiske funkrock er i forbausende vital form på «Uncle Dysfunktional». Det er et sykt, forkvaklet univers man får innblikk i her, både lyrisk og musikalsk. Der Happy Mondays i storhetstiden var en uimotståelig festinvitasjon, fungerer de nå mer som det motsatte: Ikke prøv dette hjemme, barn.
Ingen kan forvente en ny semiklassiker à la «Bummed» (1988) fra en gjeng hvis historiske status handlet mest om å være på riktig sted til riktig tid, men de beste øyeblikkene på «Uncle Dysfunktional» er humoristisk, karaktersterk musikk som ikke ligner på noe annet enn bandet selv. Platen er nesten like morsom som Ryders Black Grape-prosjekt fra midten av nittitallet, og det er alltid rørende å høre noen kjempe mot alle tenkelige odds og komme seirende ut av det.
ANBEFALTE KJØP: «Jellybean», «Cuntry Disco», «In The Blood», «Anti Warhole On The Dancefloor»
THOMAS TALSETH