Amputasjons-fetisjisme

Planet Terror

Nasjon:
Amerikansk

År:
2007

Regi:
Robert Rodriguez

Med:
Naveen Andrews
Electra Isabel Avellan
Zoë Bell
Stacy Ferguson
Quentin Tarantino

Regi: Robert Rodriguez. USA. Aldersgrense: 18 år, absolutt grense.

Andre del av «Grindhouse» holder koken, til tross for at den ikke er fullt så original som første del.

MED: Freddy Rodriguez, Rose McGowan, Marley Shelton, Naveen Andrews, Tom Savini, Bruce Willis.

HANDLER OM: Del to i «Grindhouse-prosjektet» til Quentin Tarantino og Robert Rodriguez går omtrent slik: Ymse karakterer (mange i hotpants) er på farten samme kveld som en zombifiserende smittekilde slippes løs. Blodbad og flerfoldige amputasjoner følger. De overlevende forskanser seg i en veikro og forbereder et siste desperat utfall, noe som fører til mer humoristisk blodbad.

DOM: Stor moro. Men etter min mening klart svakere enn Tarantinos «Death Proof». Det er ikke så rart, da Rodriguez har endt opp med det på mange måter vanskeligste prosjektet. Tarantino tar i tu med bilaction og kvinner-i-hotpants-og-nød-tar-grusom-hevn-genrene, og får dermed vekket opp saker & ting som er langt mer obskurt og 70-talls-nostalgisk nå, enn zombie-splatter-action-filmer. De har jo kommet i en jevn strøm av siden George A. Romeros originale «Dawn of the Dead» (1978). Mange har også vært utsøkte harselaser over genren («Brain Dead» (1992) og «Shaun of the Dead» (2004), noe som legger listen brutalt høyt for Rodriguez. Han kommer ikke helt over.

Det er selvfølgelig synd å si at juksetraileren for «Machete» (som nå skal bli film) er høydepunktet. Men andre høydepunkter finnes, også. For Rodriguez serverer sine frodige ideer og avsindige gags på løpende bånd og i en nådeløs fart. Man lar seg rive med. Og det man uansett kan glede seg til, er når «Death Proof» og «Planet Terror» etter hvert blir vist i sammenheng på passende visningssteder, som filmklubber og cinematek. Kanskje man samtidig til og med kan ta seg en øl. Det er så tydelig at filmskaperne har hatt det rølpete moro med å lage disse filmene, og det fordrer en tilsvarende stemning hos publikum.

ATLE H. BOYSE