MED: Julie Delpy, Adam Goldberg, Daniel Brühl, Marie Pillet, Albert Delpy, Alexia Landeau.
Den liberale kultureliten kiler seg selv med en pretensiøs, men treffende parodi.
HANDLER OM: Marion er fransk. Jack er amerikansk. Likevel har de overlevd som par i to år i New York. Men når de skal tilbringe to dager i Marions hjemby Paris, der ingen snakker engelsk, alle hater amerikanere og Marions ekser lurer rundt ethvert hjørne, kulturkolliderer de som øst og vest, som Chablis og O'boy-kakao.
DOM: «Frankrike er ansvarlig for så mye av oppførselen din!» sier Jack oppgitt til Marion. Paret er personifiseringen av alt du tror om henholdsvis amerikanere og franskmenn, men samtidig tilhører de samme sosiale sjikt som går på tvers av Atlanteren: De er to bemidlede halvradikalere i kreative yrker, de lever gjennom kulturelle referanser, er hyperverbale og panisk redde for slikt som hussopp og kreft. De er ethvert par i enhver tidlig Woody Allen-film.
Parodieringen av kulturhipsterne gir filmen en høyst nødvendig selvironisk tone, og forhindrer at den begrenses til en raljering over ulikheter mellom Frankrike og USA. For det er lett å anta at Julie Delpy her ironiserer over egne kretser, slik Allen også gjør.
Skjønne, tøffe Delpy spiller hovedrollen, har skrevet manus, produsert, regissert og klippet filmen, og komponert musikken. Til det komiske kopierer hun også handlingen i filmene hun er mest kjent fra, Før soloppgang og Før solnedgang, der nettopp ei fransk jente og en amerikansk gutt vandrer pratende rundt i europeiske gater.
«2 Days in Paris» er på ingen måte feilfri. Den er fryktelig pretensiøs. Den låner høyt og lavt fra Allen og en rekke indie-produksjoner: Alt er skeivt og ustøtt, alle er eksentriske. Filmen er også slitsom, en del scener er overspilte, det terpes på de samme vitsene, som alle bunner i at: 1) George W. Bush er en amøbe; 2) franskmenn er sykelig opptatte av sex og erotisk kunst; 3) menn kan også være usikre. (Adam Goldberg spiller forøvrig Jack med en glimrende kombinasjon av nonchalanse og nervøsitet.)
Men jeg ender med å like den ganske godt. Og her sitter skjønnheten i detaljene: i en krangel over en feit katt, i de sviende treffende observasjonene og referansene, i Marions oppgitthet over Jack som velger å se livet gjennom et fotoapparat og dermed går glipp av alle øyeblikkene.
SILJE BEKENG
